Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Tor Are Johansen har til daglig Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek som arbeidsplass. Han forteller at han i den seinere tid har vært i en slags AKAN-boble. Kanskje forståelig siden han har skrevet den nylig utgitte og 359-sider store boka om AKANs 50 år lange kamp for et rusfritt arbeidsliv, ei bok som strekker seg fra 1963 til 2013. For nøyaktig i dag, 3. oktober, er det 50 år siden Arbeidslivets kompetansesenter for rus- og avhengighetsproblematikk (AKAN) ble dannet.

Utfordringene

– Hva har vært de største utfordringene ved å skrive denne boka?

– Det fins relativt lite skriftlige kilder om AKANs arbeid, og det er et ganske sensitivt område der folk ikke sånn uten videre står fram og forteller om sine rusproblemer. Jeg har brukt interne bedriftsblader i noen grad, og syns jeg har fått til en ganske bra balanse. Det er samspillet mellom AKAN sentralt og det som skjer på den enkelte bedrift som er det viktige, sier Johansen til frifagbevegelse.

– Og hva har vært AKANs største utfordringer disse 50 årene?

– Det må være å tilpasse AKANs modell til nye områder i et arbeidsliv som stadig er i rask endring. Synet og holdningen til hva alkoholisme er for noe har også endret seg mye. Men AKAN har hele tida prøvd å være pragmatiske. Det viktigste for AKAN er at de kan bidra til å gjøre noe konkret for de menneskene det gjelder ute på arbeidsplassene.

Organisert arbeidsliv

Johansen er også i stand til å se litt inn i glasskula, til å reflektere litt rundt hvilke utfordringer AKAN vil møte de neste ti årene.

– AKANs modell er bygd opp om et organisert arbeidsliv og med tanke på de store bedriftene. Små og mellomstore bedrifter har hele tida vært en utfordring – og kommer fortsatt til å være det. De små bedriftene har mindre ressurser, og forholdene blir ofte veldig nære og personlige. Sjøl om AKAN har vært veldig flinke til å skreddersy opplegg som har fungert bra, er dette et vanskelig felt. Skulle det for eksempel vise seg at organisasjonsgraden går ned i norsk arbeidsliv, vil det medføre store utfordringer for AKAN, mener Johansen.

Unyansert kritikk

AKANs arbeid hviler på to bein. For det første skal de drive forebyggende arbeid sånn at rusmidler og arbeidsliv holdes atskilt. For det andre skal de sørge for at arbeidstakere som har et rusmiddelproblem som ikke er forenlig med deres arbeidssituasjon skal få hjelp til å gjøre noe med dette uten at de blir skjøvet ut ved første tilfelle – for eksempel få et tilbud om behandling. Dette er omsorgsbiten i AKANs ansvarsområde.

– AKAN er nå veldig opptatt av å satse tungt på den forebyggende biten, men uten å slippe omsorgsbiten av syne. For det er liten tvil om at det er den gode jobben de har gjort på omsorgsområde som har gitt AKAN deres gode rykte, sier Johansen.

– Men har det ikke kommet en del kritikk av AKAN på at de ikke bidrar nok i forebyggingsarbeidet?

– Også i forebyggingsarbeidet har AKAN vært pragmatiske, de har foreslått og lagt til rette, men bedriftene kan jo sjøl i stor grad bestemme sin rusmiddelpolitikk. Derfor har noe av kritikken mot AKAN vært litt feilslått eller unyansert. LO har dessuten aldri ønsket at AKAN skal være en avholdsorganisasjon.

AKAN – misunnelsesverdig

Å være AKAN-kontakt på arbeidsplassen, altså den som påser at AKAN-reglene og de inngåtte avtalene blir fulgt og kanskje også snakker med kolleger som sliter med avhengighetsproblemer, mener noen kan være en uriaspost. Johansen er ikke enig i dette.

– AKAN-kontaktene gjør en fenomenal jobb, men det er en vanskelig oppgave å fortelle en kollega at de kanskje har et rusproblem. Noen uriaspost er det ikke lenger, mener han.

AKAN baserer seg på en samarbeidsmodell mellom NHO, LO og Staten.

– Hvor viktig er dette trepartssamarbeidet?

– Det er helt avgjørende. At partene er enige om at for eksempel alkohol er uønsket, og enige om metodene, er viktig. Det er nok arbeidsgiverne som har strukket seg lengst her, det er jo på mange måter en inngripen i deres styringsrett. Dessuten er det veldig viktig at Staten kom med i dette arbeidet. I dag er Staten hovedsponsor. Andre land kan bare misunne oss AKAN, sier Johansen.

Også narkotika og spilleavhengighet

– Så AKAN er unike i verdenssammenheng?

– AKAN liker i hvert fall sjøl å si at de er unike. Og jeg har ikke funnet noe som motbeviser dette. Det at du ikke skal drikke på jobben, er nok typisk norsk. Men noe lovforbud mot dette har vi ikke, og det har da heller ikke LO vært tilhengere av.

Helt fra AKAN ble startet var også narkotikaavhengighet en del av arbeidet som skulle forebygges. De seinere årene har også spilleavhengighet kommet med.

– At AKAN trakk inn narkotikaproblematikken helt fra begynnelsen var både lurt og taktisk fordi det legitimerte AKAN på en bedre måte. Riktignok var narkotika et marginalt problem i starten, men seinere har det blitt mer synlig, og AKAN har tatt mer tak i det. Det er særlig pillemisbruk som står sentralt her, forteller Johansen.

Rusmiddeltesting

I boka skriver Johansen også om fenomenet rusmiddeltesting. Her har meningene vært delte. Etter Exxon Valdez-ulykken i 1989 skjøt debatten om rusmiddeltesting på særlig utsatte arbeidsplasser fart, mens vi tidlig på 1980-tallet også hadde diskusjoner om dette ved de store Smelteverkene på Vestlandet. Her var det flere lokaler foreninger som gikk inn for rusmiddeltesting, mens LO sentralt var imot.

– AKAN, LO og NHO har vært veldig tydelige her og er imot tilfeldige rusmiddeltester på generell basis. I Sverige, derimot, er arbeidsgiverne og LO helt uenige. Arbeidsgiverne vil teste, men ikke LO. Dette har ført til at rusmiddeltesting har fått en sterk oppblomstring i Sverige. Arbeidstakere som nekter å la seg teste, kan risikere å få sparken.

Ny dag, nye muligheter

På spørsmålet om AKAN har gjort noen forskjell i arbeidslivet på disse femti årene, er historikeren ikke i tvil.

– Det fins ikke gode tall på hvor mange som er såkalt «reddet», men AKAN har tall på hvor mange som er og har vært på behandlingsopplegg. Så at AKAN har spilt en betydelig rolle, er utvilsomt. Det gjelder også for den forebyggende rollen. Bare det faktum at lokale AKAN-kontakter spør om det er i orden å drive vinlotterier, er et godt eksempel på dette. AKAN har bidratt til en sterkere bevisstgjøring og bedre holdninger.

– Noen vil kanskje si at AKAN gjør rusavhengige en bjørnetjeneste, at vi er for snille i norsk arbeidsliv når vi gir arbeidstakere en ny sjanse etter at de har vært ruspåvirket på jobb. De vil si kanskje si at det er mer forebyggende å gi dem sparken med en gang – hva mener du?

– AKANs innsats for å hjelpe arbeidstakere med problemer er ikke å gjøre dem en bjørnetjeneste. For det fins ris bak speilet i AKAN-oppleggene også. Det inngås avtaler, og du kan ikke bare fortsette å drikke – da mister du rett og slett jobben. Men du får en ny sjanse og en ny mulighet. Det er svært viktig for mange, sier Tor Are Johansen.

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Tor Are Johansen har til daglig Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek som arbeidsplass. Han forteller at han i den seinere tid har vært i en slags AKAN-boble. Kanskje forståelig siden han har skrevet den nylig utgitte og 359-sider store boka om AKANs 50 år lange kamp for et rusfritt arbeidsliv, ei bok som strekker seg fra 1963 til 2013. For nøyaktig i dag, 3. oktober, er det 50 år siden Arbeidslivets kompetansesenter for rus- og avhengighetsproblematikk (AKAN) ble dannet.

Utfordringene

– Hva har vært de største utfordringene ved å skrive denne boka?

– Det fins relativt lite skriftlige kilder om AKANs arbeid, og det er et ganske sensitivt område der folk ikke sånn uten videre står fram og forteller om sine rusproblemer. Jeg har brukt interne bedriftsblader i noen grad, og syns jeg har fått til en ganske bra balanse. Det er samspillet mellom AKAN sentralt og det som skjer på den enkelte bedrift som er det viktige, sier Johansen til frifagbevegelse.

– Og hva har vært AKANs største utfordringer disse 50 årene?

– Det må være å tilpasse AKANs modell til nye områder i et arbeidsliv som stadig er i rask endring. Synet og holdningen til hva alkoholisme er for noe har også endret seg mye. Men AKAN har hele tida prøvd å være pragmatiske. Det viktigste for AKAN er at de kan bidra til å gjøre noe konkret for de menneskene det gjelder ute på arbeidsplassene.

Organisert arbeidsliv

Johansen er også i stand til å se litt inn i glasskula, til å reflektere litt rundt hvilke utfordringer AKAN vil møte de neste ti årene.

– AKANs modell er bygd opp om et organisert arbeidsliv og med tanke på de store bedriftene. Små og mellomstore bedrifter har hele tida vært en utfordring – og kommer fortsatt til å være det. De små bedriftene har mindre ressurser, og forholdene blir ofte veldig nære og personlige. Sjøl om AKAN har vært veldig flinke til å skreddersy opplegg som har fungert bra, er dette et vanskelig felt. Skulle det for eksempel vise seg at organisasjonsgraden går ned i norsk arbeidsliv, vil det medføre store utfordringer for AKAN, mener Johansen.

Unyansert kritikk

AKANs arbeid hviler på to bein. For det første skal de drive forebyggende arbeid sånn at rusmidler og arbeidsliv holdes atskilt. For det andre skal de sørge for at arbeidstakere som har et rusmiddelproblem som ikke er forenlig med deres arbeidssituasjon skal få hjelp til å gjøre noe med dette uten at de blir skjøvet ut ved første tilfelle – for eksempel få et tilbud om behandling. Dette er omsorgsbiten i AKANs ansvarsområde.

– AKAN er nå veldig opptatt av å satse tungt på den forebyggende biten, men uten å slippe omsorgsbiten av syne. For det er liten tvil om at det er den gode jobben de har gjort på omsorgsområde som har gitt AKAN deres gode rykte, sier Johansen.

– Men har det ikke kommet en del kritikk av AKAN på at de ikke bidrar nok i forebyggingsarbeidet?

– Også i forebyggingsarbeidet har AKAN vært pragmatiske, de har foreslått og lagt til rette, men bedriftene kan jo sjøl i stor grad bestemme sin rusmiddelpolitikk. Derfor har noe av kritikken mot AKAN vært litt feilslått eller unyansert. LO har dessuten aldri ønsket at AKAN skal være en avholdsorganisasjon.

AKAN – misunnelsesverdig

Å være AKAN-kontakt på arbeidsplassen, altså den som påser at AKAN-reglene og de inngåtte avtalene blir fulgt og kanskje også snakker med kolleger som sliter med avhengighetsproblemer, mener noen kan være en uriaspost. Johansen er ikke enig i dette.

– AKAN-kontaktene gjør en fenomenal jobb, men det er en vanskelig oppgave å fortelle en kollega at de kanskje har et rusproblem. Noen uriaspost er det ikke lenger, mener han.

AKAN baserer seg på en samarbeidsmodell mellom NHO, LO og Staten.

– Hvor viktig er dette trepartssamarbeidet?

– Det er helt avgjørende. At partene er enige om at for eksempel alkohol er uønsket, og enige om metodene, er viktig. Det er nok arbeidsgiverne som har strukket seg lengst her, det er jo på mange måter en inngripen i deres styringsrett. Dessuten er det veldig viktig at Staten kom med i dette arbeidet. I dag er Staten hovedsponsor. Andre land kan bare misunne oss AKAN, sier Johansen.

Også narkotika og spilleavhengighet

– Så AKAN er unike i verdenssammenheng?

– AKAN liker i hvert fall sjøl å si at de er unike. Og jeg har ikke funnet noe som motbeviser dette. Det at du ikke skal drikke på jobben, er nok typisk norsk. Men noe lovforbud mot dette har vi ikke, og det har da heller ikke LO vært tilhengere av.

Helt fra AKAN ble startet var også narkotikaavhengighet en del av arbeidet som skulle forebygges. De seinere årene har også spilleavhengighet kommet med.

– At AKAN trakk inn narkotikaproblematikken helt fra begynnelsen var både lurt og taktisk fordi det legitimerte AKAN på en bedre måte. Riktignok var narkotika et marginalt problem i starten, men seinere har det blitt mer synlig, og AKAN har tatt mer tak i det. Det er særlig pillemisbruk som står sentralt her, forteller Johansen.

Rusmiddeltesting

I boka skriver Johansen også om fenomenet rusmiddeltesting. Her har meningene vært delte. Etter Exxon Valdez-ulykken i 1989 skjøt debatten om rusmiddeltesting på særlig utsatte arbeidsplasser fart, mens vi tidlig på 1980-tallet også hadde diskusjoner om dette ved de store Smelteverkene på Vestlandet. Her var det flere lokaler foreninger som gikk inn for rusmiddeltesting, mens LO sentralt var imot.

– AKAN, LO og NHO har vært veldig tydelige her og er imot tilfeldige rusmiddeltester på generell basis. I Sverige, derimot, er arbeidsgiverne og LO helt uenige. Arbeidsgiverne vil teste, men ikke LO. Dette har ført til at rusmiddeltesting har fått en sterk oppblomstring i Sverige. Arbeidstakere som nekter å la seg teste, kan risikere å få sparken.

Ny dag, nye muligheter

På spørsmålet om AKAN har gjort noen forskjell i arbeidslivet på disse femti årene, er historikeren ikke i tvil.

– Det fins ikke gode tall på hvor mange som er såkalt «reddet», men AKAN har tall på hvor mange som er og har vært på behandlingsopplegg. Så at AKAN har spilt en betydelig rolle, er utvilsomt. Det gjelder også for den forebyggende rollen. Bare det faktum at lokale AKAN-kontakter spør om det er i orden å drive vinlotterier, er et godt eksempel på dette. AKAN har bidratt til en sterkere bevisstgjøring og bedre holdninger.

– Noen vil kanskje si at AKAN gjør rusavhengige en bjørnetjeneste, at vi er for snille i norsk arbeidsliv når vi gir arbeidstakere en ny sjanse etter at de har vært ruspåvirket på jobb. De vil si kanskje si at det er mer forebyggende å gi dem sparken med en gang – hva mener du?

– AKANs innsats for å hjelpe arbeidstakere med problemer er ikke å gjøre dem en bjørnetjeneste. For det fins ris bak speilet i AKAN-oppleggene også. Det inngås avtaler, og du kan ikke bare fortsette å drikke – da mister du rett og slett jobben. Men du får en ny sjanse og en ny mulighet. Det er svært viktig for mange, sier Tor Are Johansen.