Bente Sunniva Sunde

bente.sunniva.sunde@lomedia.no

– Det er nesten umulig å snakke om framtida uten å snakke om 22. juli, sa Liv Tørres i sitt innlegg på Kartellkonferansen.

– 22. ,juli forandret Norge. I tiden etterpå var det mange optimister. Mange mente at vi som nasjon ville kommet styrket ut av dette. Selv har jeg tvilt og vært bekymra de siste ukene, sa Tørres.

Hun pekte på at man den siste tiden har sett «en haug» av mennesker som har blitt eksperter på beredskap. Deres felles budskap er at vi sviktet som nasjon 22. juli.

Vil ha åpen diskusjon

Tørres har en annen oppfatning av innsatsen 22. juli.

– Jeg er en av de som mener at det var en dundrende bra innsats som ble mobilisert av både de frivillige og det offentlige. Det var en haug av mennesker som mobiliserte midt i fellesferien, sier Tørres.

Hun mener at det har vært for mye fokus på beredskap, og for lite diskusjon om inkludering, antidiskriminering, høyreekstremisme og holdninger.

– Vi i Folkehjelpa ønsker et flerkulturelt samfunn. Vi ønsker et demokrati med sterke organisasjoner, og med høy deltakelse. Utformingen av disse systemene avgjør om vi får et åpent, tolerant og ikke-diskriminerende samfunn.

Tørres pekte på at vi i fremtiden vil stå ovenfor et økt press på verdiene i samfunnet vårt. Finanskrise og uro vil føre til at større asylstrømmer trekker til Norge. Spørsmålet er om denne uroen vil fanges opp av fundamentalistiske eller demokratiske organisasjoner.

– Det dreier seg ikke bare om å bekjempe høyreekstremisme. Vi må se på majoritetens holdninger. Klarer vi å inkludere våre nye landsmenn? Vi må kanskje ta opp igjen IA-avtalen og jobbe aktivt med antidiskriminering i hele samfunnet. Vår sosiale kapital måles i hvorvidt våre nye landsmenn er inkludert, saTørres.

De frivillige er viktige

Tørres pekte videre på at pilaren i det demokratiske Norge, er frivillighet.

– Vi må som nasjon basere oss på et samarbeid mellom lokale, sentrale og offentlige myndigheter, samt de frivillige. Vi kan ikke bygge et helproft apparat i Norge. Folkehjelpa ønsker seg et sikkert land. Men vi kan klare oss uten garantier. De ville forandre samfunnet i en uønsket retning, sa hun.