Torgny Hasås, LO-Aktuelt

torgny.hasaas@lomedia.no

Anette Trettebergstuen kommer for seint.

– Jeg kommer fra gruppestyremøte i stortingsgruppa. Vi måtte diskutere det som skjedde i går, sier hun mens hun setter seg.

Vi sitter og prater over bordet slik journalister og politikere i stortingskantina gjør. Lite aner vi at dagene framover skal bli som de ble.

For et halvt år siden var Trettebergstuen et navn for spesielt interesserte. Du måtte enten være fra Hedmark, AUF-er eller ha ditt daglige virke på Løvebakken, for å vite hvem den høyreiste 30-åringen var. Til tross for at hun rager over de fleste andre kvinner.

– Les mer: Anette Trettebergstuens politiske biografi

Ikke på Lorry

Men nå er det Trettebergstuen «i alle kanaler». Trettebergstuen kjemper i front for vikarbyrådirektivet. Hun er Stoltenbergs jernkvinne som trosser LO. Gruppestyret i Arbeiderpartiet har diskutert LOs nei til vikarbyrådirektivet. Dagen før vi møtes, har sekretariatet i LO bedt Stortinget ikke å implementere direktivet.

– Så nå har dere snudd?

Hun skjønner fleipen, men rister på hodet. Standpunktet om vikarbyrådirektivet er ikke ristet ut av ermet en lystig kveldstime på Lorry. Dette er gjennomtenkt.

– Er du overrasket over trøkket i saken?

– Nei, egentlig ikke. Dette er viktige spørsmål for folk. Det som overrasker meg, er at diskusjonen har kommet så seint. Det var egentlig ikke før på Fellesforbundets landsmøte i oktober i fjor, at diskusjonen tok av. Vi har diskutert dette fra jeg kom inn i komitéen i 2009, sier hun.

– Jeg har et litt annet inntrykk. Jeg har gjentatte ganger, også i 2009, spurt Jens Stoltenberg om vikarbyrådirektivet, og hver gang har han svart at dette har jeg for lite kunnskap om.

– Det har kanskje vært en diskusjon for spesielt interesserte, men vi har diskutert det siden da, sier hun.

Vikarbyrådirektivet ble vedtatt i desember 2008. Fristen for å gjøre det til norsk lov var tre år. Alle er enige om at den beskyttelsen som direktivet gir vikarene, er bra. Men direktivet har også en bestemmelse som sier: «Forbud mot og restriksjoner i anvendelse av vikararbeide, kan kun begrunnes i allmenne hensyn for å beskytte vikaransatte og krav til helse og sikkerhet på arbeidsplassen eller for å sikre et velfungerende arbeidsmarked og forebygge misbruk.»

NHO Service viser til denne paragrafen, og sier at de vil bringe saken inn for EFTAs overvåkingsorgan (ESA), om nødvendig for EFTA-domstolen. Arbeidsgiverne mener at begrensningene som finnes i dagens arbeidsmiljølov, må vike for EUs vikarbyrådirektiv.

Trettebergstuen, Arbeiderpartiets Stortingsgruppe og LOs jurister er uenige i denne tolkningen.

Opposisjonen i fagbevegelsen har null tillit til ESA og EFTA-domstolen. De er mer enige med NHO Services tolkning. I oktober sa et enstemmig landsmøte i Fellesforbundet nei til vikarbyrådirektivet.

Et par måneder senere sa Arbeiderpartiets stortingsgruppe ja til direktivet. Anette Trettebergstuen fronter forslaget.

Året før, i desember 2010, ville LO-sekretariatet at direktivet skulle innføres. LO ba om tiltak for å begrense skadevirkningene av veksten i vikarbransjen. Det var disse tiltakene sekretariatet behandlet i slutten av januar i år. LOs fremste tillitsvalgte stolte ikke på at tiltakene var tilstrekkelige.

Fagorganisering en livsstil

For LO-Aktuelts lesere er Trettebergstuen en kjent person. De har lest om henne i vårt homobilag i 2008. Både i 2009 og 2010 ble hun kåret til «Norges mektigste lesbiske kvinne».

Det blir ikke et tema for samtalen vår.

– Derimot sier hun, når vi snakker om yrkesbakgrunn:

– Jeg er fagorganisert. Jeg er medlem av Fagforbundet. Da jeg startet på Stortinget, sa de i stortingsadministrasjonen at det ikke var nødvendig å være det. Men fagorganisering er ikke snakk om nødvendighet. Det er en livsstil, sier hun.

Under studiene arbeidet Trettebergstuen på et ungdomshjem. Hun fortsatte en stund etter at studiene var avsluttet. Fagforbundet var det naturlige valg.

– Jeg har stor respekt for fagbevegelsen og det arbeidet den gjør. Jeg deler deres uro når det gjelder utviklingen i innleiebransjen, sier Trettebergstuen.

Hun bringer samtalen tilbake til dagens tema.

– Det finnes byggeplasser hvor 60 prosent av de ansatte er innleid, og dette er med dagens regler. Reglene omgås hele tida, sier hun.

– Økt bruk av vikarer truer bunnplanken i norsk arbeidsliv. Trettebergstuen og fagbevegelsen er helt på linje i disse spørsmålene.

– Regjeringas tiltakspakke vil hjelpe på mange av disse problemene, forklarer hun.

Regjeringas tiltakspakke inneholder:

– Vikarene skal få lik lønn som de fast ansatte.

– Det er opplysningsplikt om lønns- og arbeidsvilkår mellom vikarbyrå, innleier og vikar.

– Både innleier og vikarbyrå skal sørge for at arbeidstidsreglene overholdes.

– Innleie skal drøftes med de tillitsvalgte.

– Arbeidstilsynet skal håndheve den nye drøftingsplikten.

I tillegg skal regjeringa vurdere om også de tillitsvalgte skal få rett til å gå til søksmål ved alvorlige brudd på arbeidsmiljøloven. Bemanningsregisteret skal evalueres.

Dette er ikke stridens kjerne. Tiltakspakka er glidemiddelet som skal få løsninga på plass.

– Uansett direktivet så er det nødvendig å rydde opp, slår arbeiderpartipolitikeren fast.

– Før 2000 var det et generelt forbud mot utleie. Kunne du tenke deg å gjeninnføre et slikt forbud?

– Nei, tida for å forby er forbi, sier hun.

Vi ler litt sammen over ordspillet.

«HORE! HORE! HORE!»

18. januar var det demonstrasjon utenfor Stortinget. Mange tusen fagorganiserte streiket, to tusen trosset det kraftige snøværet og demonstrerte mot vikarbyrådirektivet. Trettebergstuens appell ble møtt av buing og «veto»-rop.

– Har du vært ute for slikt før?

– Nei, det har jeg ikke.

Da jeg møter Trettebergstuen i Stortinget, har jeg så vidt hørt om påstandene om at det ble ropt «hore» til henne under demonstrasjonen. Jeg spør henne om det er riktig

– Ja, det er det, men jeg vil ikke gjøre noe nummer ut av det. Jeg vil ikke klandre LO, svarer hun.

Dagen etter leser jeg Marie Simonsen i Dagbladet. Hun beskriver situasjonen utenfor Stortinget 18. januar slik: «Hore! Hore! Hore! De taktfaste ropene truet med å overdøve Anette Trettebergstuen (30) da hun holdt innlegg på Oslo LOs demonstrasjon på Løvebakken i forbindelse med streiken mot EUs vikarbyrådirektiv tidligere i januar.»

Kunne dette være en riktig beskrivelse? Hvis det er riktig, er det rart at jeg ikke har hørt noe. Jeg vet at min kollega i HK-Nytt, Martin Slørdal Guttormsen, har tatt opp video fra demonstrasjonen. Jeg titter. Først hører jeg buing, så taktfaste rop. Men ikke slik Simonsen beskriver. Det jeg hører er et unisont: «veto, veto, veto».

Minst ti av mine kolleger, fotografer og journalister fra LO media, var til stede. I tillegg streiket det grafiske personalet, så flere av dem var også på plass. Jeg sender en e-post til alle mine kolleger. Har noen hørt ropet «hore»? Jeg studerer også bildene fra demonstrasjonen. De jeg gjenkjenner, ringer jeg. Alle svarer: «Nei, vi har ikke hørt ‘hore’».

Leder i EL & IT Forbundet, Hans Felix, understreker at «det er uverdig at Trettebergstuen ble buet ut».

Uten at jeg visste det, hadde «hore-roping» vært et tema rundt bordene på Olavs Pub på Trondheimskonferansen helga før. En bekjent forsøkte å finne noen som hadde hørt «hore»-ordet under demonstrasjonen. Ingen forteller at de har hørt noe. Flere legger ut spørsmålet på Facebook og Twitter: «Noen som kan verifisere påstanden til Marie Simonsen i Dagbladet om hva som ble ropt mot Trettebergstuen utenfor Stortinget?»

Mange svarer. Ingen har hørt ordet brukt.

Jeg ser en svertekampanje mot motstanderne av vikarbyrådirektivet. 1. februar klokken 13.01 publiserer jeg en kommentar på nettstedet vårt, frifagbevegelse.no.

Jeg stiller spørsmålstegn ved om noen har ropt «hore». Mange blir opprørt over at jeg kritiserer Trettebergstuen for å ha spilt «sex-kortet».

Jeg er blitt en aktør. VG intervjuer, og jeg deltar på NRKs Politisk Kvarter. Hasås vs Trettebergstuen. Å skrive ferdig dette intervjuet blir nesten uoverkommelig.