Terje I. Olsson

I et forholdsvis lite land med 17 millioner innbyggere, var den østtyske landsorganisasjon en kjempe: 9,6 millioner medlemmer, eller 98 prosent av alle lønnsmottakere, var organisert ved siste opptelling i 1986.

Så var det heller ikke helt frivillig å være med eller ikke. «Frivillig tvang», sa mange østtyskere med sans for galgenhumor. «Det var som hos oss i Aftenpostens Grafiske Klubb», sier Gunnar Nordby, mangeårig AGK-leder, og en hyppig gjest i det som en gang kalte seg DDR.

FDGB var ingen fagorganisasjon i skandinavisk forstand. I DDR bygde man sosialismen, produksjonsmidlene var eid av staten og motsetningen mellom arbeid og kapital var opphevet. Allerede i 1968 vedtok FDGB en vedtektsendring, der man fastslo det rådende kommunistpartiet SEDs «ledende rolle». Den faglige landsorganisasjonen degraderte seg selv til et redskap for å øke produktiviteten, bevare ro på arbeidsplassene og ellers propagandere partiets politikk.

De østtyske fagforeningene hadde imidlertid viktige sosiale oppgaver. FDGB organiserte landets helseforsikring, fordelte ferieplasser for arbeidstakerne og hadde ansvar for kultur og sport på bedriftsnivå. 1,9 millioner feriereiser til Østersjøen eller skog og fjell i innlandet formidlet FDGB fram til 1989, og prisene var latterlig billig, helt nede i fem DDR-Mark per dag for kost og losji. Så var da også standarden på både rom og mat heller dårlig. Likevel var ferieplassene ettertraktet. og det var lange ventelister.

Rik organisasjon

FDGB var en rik organisasjon med 15 velstående medlemsforbund. På 1980-tallet bygde de et kjempepalass midt i ØstBerlin som sitt nye hovedkvarter, i dag er det Kinas ambassade. FDGB hadde gjestehus i Berlin, ved Østersjøen og andre steder, der toppledelsen kunne slappe av og ta imot utenlandske gjester. I Bernau like nord for Berlin bygde de ut en moderne, faglig folkehøgskole, de utga dagsavisen «Tribüne» med et opplag på over 400.000, de eide tre store cruiseskip, deres fraksjon i det østtyske parlamentet (Volkskammer) talte 61 representanter, og Harry Tisch, som ledet FDGB fra 1975 til oktober 1989, satt i kommunistpartiets politibyrå.

Hvordan kunne en så mektig organisasjon så å si gå opp i røyk? På en konferanse i Berlin sist vinter stilte Annelies Kimmel, som overtok som FDGB-sjef etter Harry Tisch, noen få vintermåneder 1989/90, nettopp det spørsmålet, men noe overbevisende svar ga hun ikke.

Hun siterte fra FDGBs vedtekter om at fagorganisasjonen er uavhengig og at ingen har lov til å begrense dens virksomhet, men samtidig innrømte hun at det var nettopp det de tillot, da de anerkjente kommunistpartiets «ledende rolle».

«Med henvisning til SEDs førende rolle hadde vi i fagbevegelsen selv skritt for skritt gitt opp vår uavhengighet», sa hun i Berlin.

Kaare Sandegren, internasjonal sekretær i LO fra 1974 til 1994, hadde i årevis tett kontakt med fagorganisasjonene i Ungarn, Sovjet, Polen, DDR og andre østeuropeiske land.

FDGB intet verdt

«Befolkningen i DDR hadde et hatforhold til denne organisasjonen, og i bakgrunnen var Stasi. Da systemet raste sammen, så man at FDGB ikke var noe verdt», sier han.

Sandegren forteller at norsk og nordisk fagbevegelse allerede tidlig på 1970-tallet innledet forbindelser med blant annet FDGB. Det var uenighet i den Frie Faglige Internasjonale, der særlig amerikansk LO var imot kontakt med Øst-Europa, men europeerne trodde på det.

– Oppnådde dere noe med disse kontaktene?

– Det er vanskelig å måle. De var veldig åpne og interessert i informasjon om vår måte å gjøre ting på. De ville vite om forbundsoppbyggingen, om tariffoppgjørene, om Hovedavtalen. Om vårt forhold til demokrati. Om dette hadde noen virkning, er usikkert, men jeg tror det, sier Sandegren.

Arbeiderkonferansen

To andre som var mye i DDR var Gunnar Nordby i Aftenpostens Grafiske Klubb og Olav Boye, sekretær i Grafisk Forbund. De reiste på de årlige Arbeiderkonferansene i Rostock lenge før det var ansett som stuerent i LO. Boye var til og med leder for den norske komiteen for Arbeiderkonferansen i fem år fram til 1987. Særlig i lokale klubber, fagforeninger og samorganisasjoner var det populært å dra på Arbeiderkonferansen.

Hvilket inntrykk fikk de av fagbevegelsen i DDR?

– Nei, hva skal jeg si til det, vi møtte dem bare i pomp og prakt, sier Nordby. Han minnes en gang han og Olav Boye ble invitert til samtale med den mektige FDGB-sjefen Harry Tisch på en gjestehus i Rostock.

– Fyren satt bare og drakk. Han skulle til Norge og besøke Leif Haraldseth, men det ble avlyst. Det var i 1989, og han måtte til viktigere ting i Moskva, sier Nordby.

Fikk 18 måneder

Også Boye minnes samtaler med Tisch, som etter Murens fall ble dømt til 18 måneders fengsel for misbruk av FDGBs solidaritetsfond.

– Grafisk ble allerede på 1950-tallet kastet ut av FFI på grunn av at vi hadde kontakter med østeuropeiske fagorganisasjoner, så for oss var det naturlig å fortsette der. Jeg synes mange av disse kontaktene både var gøy og givende. FDGB gjorde en hel del bra for medlemmene når det gjelder sosiale ting og sånt, men de var jo en støttespiller for kommunistpartiet, sier Boye.

Hva skjedde da FDGB og de 15 fagforbundene forsvant i 1990? Etter litt fram og tilbake vedtok den vesttyske landsorganisasjonen DGB at de ikke ville overta FDGB og at forbundene i skulle nedlegges. Deretter kunne medlemmene melde seg inn i de tilsvarende, vesttyske forbundene.

– FDGB hadde mange tusen heltids funksjonærer, og DGB ville selvsagt ikke overta personal- og lønnsansvar for alle disse. Dessuten ville de ikke ha dem uansett. I årevis ble det ikke ansatt noen tidligere tillitsvalgte fra FDGB-systemet, og hvis det skjedde, måtte de avgi ed på at de ikke hadde vært Stasi-agenter, sier Frank Hantke. Han var en av tre som jobbet på DGBs nyopprettede «øst-kontor» i Vest-Berlin fra våren 1989.

Slapp ikke østtyskere til

I dag jobber Hantke med utviklingsprosjekter i Friedrich-Ebert-Stiftung og føler seg fri til å si det han vil:

– Det ble gått hardt fram. Mange dyktige østtyske tillitsvalgte ble bare skjøvet til side. Vi ville gjerne ha kontingentpengene deres, men vi slapp dem ikke til. I noen forbund valgte man en østtysker eller to i ledelsen for å ha et alibi, og så ble de kastet ved første anledning, sier han.

Penger, eiendommer, skoler, feriehus, tjenestebiler etc etc som tilhørte FDGB og forbundene ble inndratt til fordel for den almennyttige Treuhandstiftung. Fremdeles kan man se korte notiser i avisene om at en skole i Mecklenburg har fått noen tusen Euro fra FDGB-fondet.

Og mange av medlemmene er forsvunnet. Umiddelbart etter Murens fall og FDGBs oppløsning strømmet mange østtyskere til de vestlige fagforeningene. Mange hadde tro på DGB som en ordentlig fagorganisasjon, og etter hvert som industribedriftene i øst ble plukket fra hverandre og arbeidsløsheten økte, søkte de kort og godt hjelp. Med 13 millioner medlemmer i 1994 var DGB på sitt høydepunkt. Siden er det gått nedover. I dag er det 6,2 millioner medlemmer igjen. Spesielt i det gamle DDR, det tyskerne kaller ”de nye delstatene” er organisasjonsgraden uhyggelig lav og fagbevegelsen nær maktesløs.