Einar Fjellvik, FriFagbevegelse.no

einar.fjellvik@lomedia.no

For ordens skyld; det er flere tiår siden jeg meldte meg ut av statskirken. Jeg tror ikke på noen gud og oppsøker vanligvis ikke prest og kirke, hverken i glede eller sorg. Søndag benket jeg meg likevel foran radioen.

Jeg er også blant de heldige. Fordi jeg var på ferie fredag unngikk jeg bomben som smalt akkurat der jeg vanligvis spaserer fra jobben til T-banen, svært ofte mellom kvart over tre og halv fire på ettermiddagen. Så vidt vites har jeg heller ingen nære venner eller slektninger blant de drepte på Utøya. Men sorgen over at så mange medmennesker er påført bunnløs og meningsløs sorg og raseriet over at de idealene jeg også tror på er blitt trampet på, den finnes også i meg.

Derfor følte jeg – antakelig i likhet med mange andre - et behov for å delta i den felles, nasjonale sørgehøytiden i Oslo domkirke. Der ble min sorg og deltakelse tvunget inn evangelisk-luthersk liturgi så streng at jeg mest av alt følte meg som en utstøtt.

Vi har strevet og slitt mye og lenge i dette landet med å takle overgangen til å være et flerkulturelt og multireligiøst samfunn. De politiske ungdomsorganisasjonene har gjort en hederlig innsats for å trekke ungdom fra innvandrerbefolkningen med i vårt politiske demokrati. En AUF-sommerleir er antakelig et av det beste eksemplene vi har på multikulturelt fellesskap.

Var det noe tidspunkt i nyere norsk historie da Den norske kirke burde forstått at tiden var inne for å avvike fra standard evangelisk-luthersk liturgi og gjennomføre en religionsnøytral høytidsstund så var det nettopp denne søndagen.

Eventuelt kunne man kontaktet andre trossamfunn og laget en multireligiøs sørgehøytid. Det kunne fungert som en manifestasjon for det likeverdsidealet illgjerningsmannen fra Oslo sentrum og Utøya så hjerteløst trampet på.

I taler og intervjuer i dagene etter den forferdelige fredagen har konge, statsminister og andre gjentatt og gjentatt det selvsagte – men viktige: Nå må vi stå sammen. Bare ved at vi sammen hegner om de idealene om frihet likhet og demokrati som vi tror på, kan kreftene illgjerningsmannen representerer bekjempes. Søndag benyttet Den norske kirke anledningen til å gjøre hva den kunne for å splitte oss i «de rettroende» og «de andre».

Kjære statskirke: Vi var en mangslungen skare som samlet oss i domkirken, på torget utenfor og rundt TV- og radioapparatene denne søndagen. Det visste dere. ”Vi andre” hadde også behov for å delta i denne sørgehøytiden. Dere gjorde hva dere kunne for å stenge oss ute.

Jeg krever ikke at biskopen kommer ut på kirketrappa og utøver offentlig sjølkritikk. Men jeg håper dere tar en lang og grundig diskusjon i den kirkelige skammekroken om hvordan dere forvalter deres ansvar som statsautoriserte sjelesørgere og forvaltere av de alle fleste av nasjonens sakrale bygg. Søndag håndterte dere dette ansvaret hjerteskjærende feil.