Torgny Hasås, LO-Aktuelt

torgny.hasaas@lomedia.no

Det er sju tidligere Nordsjø-dykkere som nå får prøvd saken. Påstanden er at Staten har brutt menneskerettighetene ved ikke å beskytte dem mot helseskade og at de ble utsatt for livsfare når de gjennomførte dykking på store dyp i Nordsjøen fra 1965 til 1990.

Industri Energi står bak to av dykkerne, Sigurdur Hafsteinsson og Anders Lindahl. Det er LO-advokat Katrine Hellum som skal prosedere saken i Strasbourg, og det er første gang LOs juridiske avdeling har fått en sak inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD).

Alle sju dykkerne er i dag uføre. De har ikke fått full erstatning for økonomisk tap etter yrkesskaden.

Saken har gått gjennom tre rettsinstanser i det norske rettsapparatet. Dykkerne vant i tingretten, men tapte både i lagmannsretten og Høyesterett.

– Det viktigste for dykkerne er ikke å få økonomisk oppreisning. De ønsker at Staten erkjenner ansvar for det de ble utsatt for, sier Hellum til LO-Aktuelt.

Dekompresjonstabeller

Behandlingen i EMD er i hovedsak skriftlig, og det domstolen på forhånd har vært mest opptatt av, er at dekompresjonstabellene har vært konfidensielle.

Etter dykk er det nødvendig med dekompresjon. Dypere dykk krever lenger dekompresjon for å unngå trykkfallsyke.

– Det var kjent at det var mange tilfeller av trykkfallsyke, men myndighetene grep ikke inn, forklarer Hellum. I den første tida var det Arbeidstilsynet som hadde ansvaret for tilsynet med dykkeoperasjonene, etter hvert overtok Petroleumstilsynet.

– Det er både lovverket og tilsynet som har sviktet, mener LO-advokaten.

Her kan du lese sakens dokumenter (engelsk)

I 2001 nedsatte regjeringa en granskningskommisjon som skulle vurdere alle forhold i tilknytning til dykkingen i forbindelse med oljevirksomheten i Nordsjøen i pionertida. Petter A. Lossius var leder i kommisjonen.

Trangt nåløye

Granskningskommisjonen konkluderte blant annet med Arbeidstilsynet fram til 1978 førte et mangelfullt tilsyn. Dette var medvirkende til at dykkerne fikk tåle større belastninger enn de fleste andre grupper av arbeidstakere. Både regelverk og hensiktsmessig utdannelse av dykkere manglet mer eller mindre. Disse forholdene var i flere år kjent i statsadministrasjonen uten at noen grep fatt i problemet.

Når det gjaldt erstatning konkluderte Lossius-kommisjonen: «Samlet sett er det etter kommisjonens mening mye som taler for at staten har et rettslig ansvar og derfor bør bære det økonomiske ansvaret for skader som en del dykkere har pådratt seg som følge av dykkingen i Nordsjøen og skader som kan komme til å utvikle seg (senvirkninger).»

Til tross for denne klare konklusjonen, har Staten ikke villet anerkjenne skyld.

Det er et svært trangt nåløye å komme gjennom å få saken tatt opp i EMD. I under én prosent av sakene der den norske stat er klagd inn for domstolen i Strasbourg blir saken tatt opp til doms.