Anne Siri Renå

For elleve år siden stod det søramerikanske landet i brann. Bankene var barrikadert med stålgjerder for å forhindre angrep fra masser av sinte og høylytte demonstranter. En enorm statsgjeld samt økende renteutgifter gjorde det umulig for landet å betale lånene sine. Økonomien kollapset, og landet ble slått konkurs.

– Mye å lære

Sakte, men sikkert har Argentina kommet seg noenlunde på fote igjen. I 2005 betalte landet tilbake alt det det skyldte Det internasjonale pengefondet (IMF), og har senere fjernet seg fra fondets diktat.

Arbeidsledigheten i landet ligger nå stabilt på rundt sju prosent, ifølge det argentinske statistikkbyrået Indec. Dette tallet må riktignok tas med en klype salt. Byrået har liten troverdighet blant mange argentinere, spesielt fordi inflasjonstallene som presenteres åpenbart er for lave.

– Tallet er fortsatt høyt, men det er på riktig vei, fastslår Andrés Ruggeri, sosialantropolog ved Universitetet i Buenos Aires.

Nylig var han invitert hit til landet av organisasjonen Latin-Amerikagruppene i Norge.

Johannes Nymark, førsteamanuensis i spansk ved Norges Handelshøyskole, mener de kriserammede europeiske landene har mye å lære av Argentina.

– Landet valgte å satse stort på investeringer i eget land heller enn å ta opp lån. Dette førte til en voldsom vekst fra 2003 og utover, forklarer Nymark.

Importen har gått ned i løpet av det siste tiåret, samtidig som tollbarrierene har steget.

Argentina har satset stort på egen produksjon av varer som sko, klær, biler og kjemisk industri. I tillegg kommer den store argentinske matvareindustrien, hvor kjøtt-, korn- og soyaproduksjonen utgjør den viktigste inntektskilden.

Styrket kontinent

Med den nære historien som bakteppe, sier Andrés Ruggeri det er en viss redsel for at den økonomiske krisen i nord også skal ramme Argentina.

Men han forteller også om et verdensbilde som til dels har snudd: mens arbeidsløse søreuropeere, og da i stor grad spanjoler, reiser til Argentina, drar argentinere i Spania hjem igjen.

Ruggeri mener at styrkingen av det latinamerikanske kontinentet mangler sidestykke i historien.

– Tradisjonelt har dette vært et kontinent med dårlige levekår for befolkningen. Fortsetter det som nå, vil Latin-Amerika bli som en ny stormakt å regne, sier Ruggeri.

Han nevner blant annet den latinamerikanske frihandelsavtalen Mercosur, og handels- og produksjonssamarbeidet ALBA.

Flere latinamerikanske land scorer bra på FNs utviklingsindikatorer, og opplever en stabil økonomisk vekst. Brasils økonomi er hurtigvoksende. I Argentina, Venezuela og Bolivia har nasjonalisering av oljeressursene gitt betydelige inntekter i statskassa.

Fra Evita til Cristina

Andrés Ruggeri mener president Cristina Fernández spiller langt mer på lag med arbeidere enn det tidligere styresmakter har gjort.

– Hun har gjort mye bra for arbeidere og fattigfolk i Argentina. Jeg kan nevne til dels sterkere arbeiderrettigheter, mer solide velferdsordninger og bedre lønnsvilkår, sier Ruggeri.

I 2008 ga Johannes Nymark ut boka «Frå Evita til Cristina». Han mener Argentinas nåværende president Cristina Fernández har mye av den samme karismaen som presidentfrua og artisten Eva Perón i sin tid hadde.

– I likhet med Evita snakker også Cristina til «det tause mindretallet», til fattigfolket og til det nedre sjiktet av middelklassen. Den sittende presidenten gjennomfører stort sett det hun sier hun skal gjøre, og hun har gjort mye, både i utdannings-, helse- og boligsektoren, sier Nymark.

Fernández har riktignok ikke klart å gjøre mye med den ekstreme fattigdommen i landet. Fortsatt lever rundt ti prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen. Fordelingen av jord er også skjev.

Fernández har også lagt seg ut med et stort antall bønder i landet, ved å skru opp eksporttollen på soya, som er kjent for å ha en lite miljøvennlig produksjon.

Symbolsk viktige bedrifter

Noe som har skapt avisoverskrifter også utenfor Argentinas grenser, er de såkalte arbeiderstyrte bedriftene. Dette er bedrifter som enten har blitt slått konkurs, eller som har blitt forlatt av eierne. Arbeiderne har så okkupert bedriftene, og startet opp igjen produksjonen.

Det finnes i dag godt over 200 sånne, og de sysselsetter til sammen om lag 9400 arbeidere.

Dette utgjør ikke mye i et land med drøyt 40 millioner innbyggere, men Andrés Ruggeri mener arbeiderne demonstrerer mye makt og vilje, og at det derfor også er symbolsk viktig.

– I tillegg er det en inspirasjon for mange, både i Argentina og internasjonalt, sier Ruggeri, som også er tilknyttet et dokumentasjonssenter for arbeiderstyrte bedrifter.

– Det at folk tar tilbake jobbene sine på denne måten, og med nebb og klør forsvarer dem nettopp ved å jobbe, blir sett positivt på, både i høyre og venstre fløy av politikken. I Argentina er ikke dette noe bare venstresida bifaller.

Ruggeri mener arbeid uansett må være førsteprioritet i ethvert samfunn. Det er det folk lever av.

I 2009 besøkte Fri Fagbevegelse den arbeiderstyrte bedriften UST. Les hele reportasjen her.

Korrupt fagbevegelse

Det argentinske samfunnet er riktignok fortsatt svært sammensatt.

Andrés Ruggeri forteller om to svært motstridende prosjekter i landet, om nyliberalistene som vil privatisere i stort monn, og om venstresida som har sin kjerne blant arbeidere og ulike sosiale bevegelser.

President Cristina Fernández tilhører den siste gruppa.

Likevel er samfunnet milevis unna det som kjennetegnet peronismen, de to periodene Juan Perón var president, da fagbevegelsen utgjorde selve ryggraden i samfunnet.

I dag er fagbevegelsen i landet delt i hovedsakelig to fraksjoner, der den ene siden spiller på lag med regjeringen, mens den andre ikke gjør det.

– Det er fortsatt en god del korrupsjon i fagbevegelsen, og det er uheldige bindinger mellom fagforeningsledere og bedriftsledere, sier Ruggeri.

Johannes Nymark ved handelshøyskolen forteller at president Fernández på ingen måte vil identifisere seg med «pampene».

– Det er grunnplanet i fagforeningene hun henvender seg til.

For snart ti år siden opphevet Argentina en rekke amnestilover som hadde gjort det umulig å stille tidligere juntaledere for retten for brudd på menneskerettighetene. Men fortsatt sitter ledere fra det siste militærdiktaturet i sentrale posisjoner i landet.