ANNE SIRI RENÅ

anne.siri.rena@lomedia.no

NFF-magasinet skriver i siste nr om blinde Philip Seiergren som er oppsagt etter 5 års engasjement som miljøarbeider ved Sandaker overgangsboliger. Til tross for gode skussmål, greier ikke kriminalomsorgen å opprette en fast stilling for han.

Les også: Blind miljøarbeider mister jobben i kriminalomsorgen.

– Arbeid til alle skal fortsatt være jobb nummer én, og det omfatter også arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne, kommenterer LO-sekretær Peggy Følsvik.

Følsvik, som har ansvaret for avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) i LO, mener at offentlige arbeidsgivere bør gå foran med et godt eksempel.

– Nav og arbeidsmarkedsbedriftene er sentrale for de som trenger hjelp, sier hun.

Følsvik understreker likevel at det ordinære arbeidslivet alltid burde benyttes der det er mulig.

Hun har ingen tro på at økt bruk av midlertidige ansettelser er positivt for å få flere med redusert funksjonsevne i arbeid.

Legger føringer

– Det finnes eksempler på at arbeidstakere blir "fanget", at de går fra den ene praksisplassen til den andre. Men konsekvensen av å fjerne muligheten for praksisplass vil bli langt større enn å følge opp de som har praksistilbud, fortsetter Følsvik.

Lars Semmerud, tildligere medlem av ledelsen i Fellesorganisasjonen, mener LO og norsk fagbevegelse har en stor utfordring med å jobbe for å få mennesker med nedsatt funksjonsevne inn i ordinært arbeidsliv – og beholde dem der.

Han mener IA-avtalen ikke godt nok fanger opp disse arbeidstakerne.

– Jobber LO godt nok på dette feltet, Følsvik?

– Vi kan sikkert bli bedre. Avtalen er en ramme og et verktøy for partene i arbeidslivet, som vi hele tiden jobber med. Den legger føringer for arbeidet som både arbeidsgiver og tillitsvalgte gjør ute på arbeidsplassene. Vi jobber tett med partene i arbeidslivet og de enkelte fagforbundene på feltet, sier hun.

Gjeldende IA-avtale forplikter partene til å jobbe særlig med unge med nedsatt funksjonsevne.

Stigende ledighet

Følsvik framhever også viktigheten av forebyggende arbeid; hva som kan gjøres for å hindre skader og utstøting fra arbeidslivet på sikt.

Hun ser riktignok at jobben med inkluderende arbeidsliv kan bli enda mer krevende i takt med at arbeidsledigheten stiger.

– Når arbeidslivet blir strammere, blir det vanskeligere. Men arbeid til alle skal fortsatt være jobb nummer én, og det omfatter også arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne, sier Peggy Følsvik.

Bruke IA-avtalen

– Tillitsvalgte ute på arbeidsplassene må bruke IA-avtalen for alt den er verdt, og jobbe hardt for å ivareta arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne, uavhengig av hvilken stillingsprosent de har, sier Lars Semmerud.

Semmerud ble selv blind i voksen alder. Han tok sosionomutdanning, og jobber nå som rådgiver og veileder i bydel Stovner i Oslo. Han var også barnevernsleder i flere år.

– Faste stillinger gir økt vern for oppsigelser, især for en sårbar arbeidstakergruppe som dette, sier Semmerud.

Han mener dette handler om "holdning" og "handling", især blant arbeidsgivere, men også om økt kunnskap og kompetanse blant tillitsvalgte.

Ikke god nok avtale

– Philip Seiergrens arbeidsforhold er et godt eksempel på hvordan arbeidslivet fungerer. I dette tilfellet hjelper det lite at IA-avtalens hovedmål er å styrke jobbnærvær, forebygge og redusere sykefravær, samt hindre utstøting og frafall. Det er jo nettopp det som skjer med Philip, og sikkert flere med han, sier Semmerud.

Selv har han bevisst søkt vanlige stillinger. At han går for å være en "hyggelig" kar hjelper fint lite for å oppnå fulle rettigheter og bli en fullverdig arbeidstaker. Dét blir som å jobbe på nåde, sier han.

Nav som trampoline

Deltidsstillinger er heller ikke veien å gå, ifølge Semmerud.

– Mange av arbeidstakerne burde vært i full jobb med full pensjonsopptjening, fortsetter Semmerud.

Han mener Nav først og fremst må være en trampoline inn i arbeidslivet. Det skal også være et sikkerhetsnett, men da kan det være lett å bli fanget, og en "hvilepute" for arbeidsgiver.

– Når Nav og arbeidsgiver del-finansierer en stilling, blir ikke arbeidstakeren en del av det ordinære arbeidslivet, men ansatt som et supplement. Og da kommer en seg ikke videre, verken som individuell arbeidstaker eller med et inkluderende og mangfoldig arbeidsliv på et større plan, fortsetter Semmerud, som mener samfunnet ikke må ende om opp med et A- og B-lag med ulike rettigheter hvor du blir ansatt med funksjonshemmingen, men ikke fordi du har arbeidsevne, vilje og kompetanse som andre arbeidsøkere.

– Når du først har fått en fot inn i arbeidslivet, kan det oppleves som reell diskriminering å bli utstøtt på grunn av en funksjonshemming, avslutter Lars Semmerud.