MORTEN HANSEN

morten.hansen@lomedia.no

På godsruta fra Bergen til Odda, Kvinnherad og Fusa treffer man mye folk – men er stort sett alene.

Ansgar Ophuus har hatt hele sitt arbeidsliv i Posten. 57-åringen begynte som budvikar i 1974 og ble sjåfør i 1981. For 16 år siden begynte han på den ruta han kjører nå.

– Det sier vel det meste. Hadde jeg ikke trivdes i jobben hadde jeg prøvd å finne meg noe annet. Men jeg trives med å kjøre på disse veiene. Selv om det kan virke ensformig, er det mye variasjon, sier Ophuus.

Våken og påpasselig

Veiene bergenseren snakker om er strekningen fra Minde i Bergen, via Odda, Kvinnherad, Fusa og tilbake til Bergen postterminal. Om lag 30 mil lang, 30 tuneller og tre fergestrekninger – fordelt på 12 timer. Smale veier som bukter seg langs fjordarmer og under bratte fjellsider. Fjellsider som er kjent for å ha både stein- og jordras.

– Det tenker jeg ikke så mye på, egentlig. Jeg bruker nok mest tid på å følge med på veien og trafikken – passe på at jeg og bilen kommer oss trygt hjem igjen. Og det har jeg klart til nå. Noen småbulker har det nok blitt, men det har ikke vært mye å rapportere om. Det gjelder å være våken og følge med, konstaterer sjåføren.

Aldri redd

Det er god nok anledning til å bli redd på fylkesveiene på Vestlandet. Kampesteinene fra siste ras har ikke stoppet før i veigrøfta, og det kan være langt ned hvis bilhjulene skulle komme utenfor veibanen.

– Nei, jeg er aldri redd. At det skal komme et ras, tror jeg ikke jeg har ofret en tanke. Da er jeg mer engstelig for hva som kommer mot meg. Man vet jo at noen bruker møtende lastebiler som sin siste utvei. Det er ikke det at jeg er redd, men det har hendt at jeg har skvettet til litt. Spesielt etter at noen man kjenner, eller kjenner til, har fått en bil i fronten. Da blir det til at man ser etter litt lengre fram på veien. Står det en bil med lysene på i en busslomme langt framme, blir man litt oppmerksom. Men heldigvis har jeg aldri opplevd sånt selv.

Flere ganger i uka kjører Ophuus strekningen. De samme svingene. De samme tunellene. Helt alene.

– Det er nok det jeg synes er fint med jobben. Selv om jeg skal være til faste plasser til en fast tid, er det en form for frihet å være sjåfør. Jeg bestemmer over meg selv, og har ingen som maser på meg. Det er mange variasjoner – både i vær og årstid. Selvfølgelig er det ikke like stas når man kjører i kø og veiene er stengt, men stort sett er det fint, sier Ophuus.

Ingen cowboybransje

Også han har merket omorganiseringene, og kravet til mer effektivitet i Posten. Likevel synes han ikke det er blitt de store forandringene.

– Det er mer hektisk – mer å gjøre. Tidsfristene er litt knappere. Men så veldig stor forskjell er det ikke. Før var turene litt kortere, så vi kunne være mer ute blant folk. Da leverte vi mer varer ut til butikkene, i for eksempel Odda. Det er det mindre tid til nå.

Han synes likevel Posten er en bra plass å være sjåfør i.

– Jeg hører at folk snakker om at transportbransjen er en cowboy-bransje. Sånn er det ikke i Posten. Jeg føler meg i alle fall ikke som noen cowboy, smiler Ansgar.