Anne-Grete Lossius

Politikerne ville utvikle et samfunn hvor alle var sikret mot fattigdom og nød. Men landet sto foran store gjenreisingsoppgaver, så reformene måtte komme gradvis.

Pensjonsreform. Midt på 1960-tallet startet arbeidet med å samle alle enkeltlovene i én lov – folketrygdloven. 1. januar 1967 ble lov om folketrygd innført. Den var først og fremst en pensjonsreform.

For å markere en av de største milepælene i norsk trygdehistorie, arrangerte velferdsetaten NAV, i samarbeid med Arbeids- og inkluderingsdepartementet, en stor jubileumskonferanse i slutten av november.

Blant innlederne var saksordfører for folketrygdloven, Halfdan Hegtun (V).

– Det var bred politisk enighet om hovedtrekkene i folketrygdloven. Regjeringen Gerhardsen la fram stortingsmeldingen våren 1965, og lovforslaget ble fremmet i februar 1966, sa han.

Hegtun fortalte at optimismen herjet. Det skulle bli enorme beløp i folketrygdfondet.

– Vi var rørende enige, med unntak av uførepensjonen.

Villige til å satse. Hegtun fortalte at dette var før den første oljedråpen ble funnet. Den ble oppdaget året etter at folketrygden var vedtatt.

Politikerne var villige til å satse. Det kommer tydelig fram av Hegtuns innledning til Stortinget om folketrygden våren 1966:

”(¿) om denne store reformen som vil favne så vidt, om dette dristige løftet som vil koste så mye (¿). Hele vårt folk vil nå ha folketrygden, og vi er villige til å ta de byrder som dette krever og fordele dem på en rimelig og rettferdig måte.”

”Øvrigheta” avgjorde. Veien har vært lang fram til innføring av folketrygden.

Fra midten av 1700-tallet ble fattigkommisjoner nedsatt. Der satt ”øvrigheta”, med presten som formann og lensmannen som medlem, og skilte mellom ”verdige og uverdige” trengende.

I 1845 kom den første fattigloven, og kravene for å få hjelp, ble skjerpet. De første frivillige arbeidsløshetskassene kom også på 1800-tallet.

I 1906 kom den første frivillige ordningen som hadde et klart preg av sosialforsikring. Dette var et spleiselag mellom arbeidsgivere og arbeidstakere (gjennom fagforeningene), med et mindre tilskudd fra staten. Men så sent som i 1935 var likevel bare hver fjerde fagorganiserte arbeider medlem i spleiselaget. De svakeste gruppene sto utenfor ordningen. De hadde ikke råd.

Tjueåra og første del av trettiåra var preget av nød og stor arbeidsledighet. Fremdeles var fattigkassa den eneste utveien for mange.

Fra midten av trettitallet kom det bedre tider. Det ga rom for å utvide syketrygden og innføre nye reformer. Disse reformene var rettigheter og ikke fattighjelp.