Palestinske arbeidere bærer den største byrden

Av Hans Henrik Fafner

Det er mye politi i gatene. På et hjørne står tre politimenn i kamuflasjeuniformer. De er klare til å gripe inn ved minste tegn til uro.

– Ingen ønsker en ny intifada, men alle vet at den kan komme når som helst, sier en mann. Han selger mat fra en liten bod på gaten.

Vi er i det sentrale Ramallah på Vestbredden. Gateselgeren presenterer seg som Mahmoud Thiab. Han snakker om den spente atmosfæren i byen, som i en årrekke har vært hovedsete for det palestinske selvstyret. Det er overhengende fare for dramatisk uro i området som følge av palestinernes krav om at FN anerkjenner en palestinsk stat.

Veksten er slutt

– Alle er redd for hva som kan skje. Israelerne har i årevis vendt ryggen til våre ønsker om egen stat, og de vil fortsatt ikke se realitetene i øynene. De håper at alt skal fortsette som før, men det vil vi ikke lenger, sier Thiab.

Den israelske presidenten Benyamin Netanyahu karakteriserer situasjonen som «økonomisk fred». Uttrykket er betegnende for politikken som i noen år har vært ført av den palestinske presidenten Salaam Fayyad, økonomen med tidligere karriere i Verdensbanken, og som gjennom et tett samarbeid med israelerne har sikret Vestbredden årlig økonomisk vekst på opp til 10 prosent. Det er skapt nye arbeidsplasser og hele det offentlige systemet er kommet på fote. Situasjonen på Vestbredden har hatt et snev av «normalitet» over seg.

– Folk er glade for å ha jobb og kunne sende barna på skolen, men hele tiden ligger forventningen om noe mer: en selvstendig stat, sier Thiab.

– Men israelerne har ingen intensjoner om å gi oss selvstendighet. Det er årsaken til at vi nå ber FN om hjelp, sier han.

Det som gjør situasjonen spesielt usikker er en voldsom oppbremsning i den palestinske økonomien. Store deler av selvstyrets offentlige budsjetter er hentet fra utenlandske økonomiske støttespillere. Uventet har to av de største bidragsyterne, Saudi Arabia og De Forende Arabiske Emirater, stanset støtten i store deler av 2011. Oljestatenes pengestøtte er sett på som «kjøp av stabilitet» i regionen, men den arabiske revolusjonen i mange land har gjort at statene mener det er lurt å bruke pengene andre steder. Det innebærer at det palestinske selvstyret hver måned mangler omkring 30 millioner dollar. Det har ført til store forsinkelser i lønnsutbetalinger til offentlig ansatte. Alle har blitt mer tilbakeholdne med penger. De er usikre på hva morgendagen bringer.

Alle planer er klare

– Ramallah har lenge vært den roligste byen i hele Midtøsten, sier Mustafa med et smil. Tidligere i år mistet han jobben i tekstilindustrien. Nå prøver han å slå seg opp som grønnsakshandler i den lille flyktningleiren Am’ari, midt i Ramallah. Mustafa forteller at det er vanskelig for en mann i hans alder å finne ny jobb. Ifølge den palestinske fagbevegelsen, PGFTU, er den offisielle arbeidsledigheten på 33 prosent. På Gazastripen er den 49 prosent, mens den på Vestbredden er 22 og stigende.

– Det er arbeiderne som bærer den tyngste byrden av det som nå skjer. Det er de som først merker at tidene blir vanskelige, sier PGFTUs generalsekretær Shaher Saed til LO-Aktuelt. Joda, Vestbredden har hatt et økonomisk oppsving, men det har skjedd på noen kunstige betingelser, ifølge Saed, fordi Israel har hatt en styrende hånd på det hele og hindrer fortsatt at palestinerne kan bevege seg fritt, noe Saed mener er en absolutt forutsetning for en sunn utvikling.

– Derfor er det helt avgjørende at vi får vår egen stat nå. Israelsk bosetting har nemlig også hatt som resultat at vi for eksempel aldri har klart å etablere regler for minstelønn eller ordninger for sosial velferd. Vi har alle planene klare, men først må vi få en egen stat, sier Saed.

Håpet er slukket

Kalandia, stedet for «checkpoint» mellom Ramallah og Jerusalem. Her er kontakten mellom den israelske bosetningen og palestinere tett.

– Det er nå to år siden Netanyahus lovnad om en tostatsløsning og ingen ting har skjedd, sier Bashar. Han er innehaver av en liten restaurant med to bord. Restauranten ligger i Beit Hanina og er et av de palestinske kvarterene som den israelske muren gjennom landskapet har inkludert i Øst-

Jerusalem, som palestinerne gjør krav på som hovedstad.

– Vi har mistet evnen til å håpe på noe som helst, sier Bashar.

– Da Barack Obama ble innsatt som amerikansk president snakket han om fred i Midtøsten, men nå stiller han seg helt på Israels side, så også det håpet er slukket, fortsetter Bashar. Han forteller om økonomisk nedtur og om jødiske kunder som tidligere har spist her men som nå er borte. Det er et resultat av at partene står lengre fra hverandre, mener Bashar.

På begge sider har folk prøvd å skape seg en normal tilværelse, men de har levd i håpet om en løsning på konflikten. Det kan vi ikke lenger, og det er denne starten den nye palestinske staten får med seg fra fødselen, avslutter han.