Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Historisk tilbakeblikk:

1882: Første innvandringsbølge av jøder til Palestina. Bølgen av emigranter varte fram til 1904, som et resultat av at jødene ble forfulgt i Europa.

1896: Den moderne sionismens far, Theodor Herzl, gir ut boka ”Der Judenstaat” (Jødestaten). I boka argumenter han for at problemet med antisemittisme bare kan løses ved at jødene får sin egen stat.

1897: Herzl samler den første sionistiske kongress i Basel i Sveits. Deltakerne vedtar å arbeide for å skape en ren jødisk stat i Palestina.

1916: Frankrike, Storbritannia og Russland forhandler fram Sykes-Picot-traktaten, som blant annet fører til at Storbritannia får kontroll over Palestina. Frankrike overtar det som i dag er Libanon og Syria.

1917: I Balfour-erklæringen lover Storbritannia jødene et nasjonalhjem i Palestina.

1922: Storbritannia får Palestina som mandatområde av Folkeforbundet.

1929: Arabiske og jødiske opptøyer i Palestina.

1930-tallet: Jødene flykter fra nazismen. Innvandringen til Palestina øker kraftig. Konflikten mellom jøder og palestinere forverres.

1940-45: Holocaust fører til økt innvandring av jøder til Palestina. Den sionistiske bevegelsen og tanken om et jødisk hjemland i Palestina blir styrket.

1945: 2. verdenskrig slutter og FN dannes.

1947: Storbritannia gir fra seg Palestina-mandatet til FN. Gjennom resolusjon 181 vedtar FN å dele Palestina i en jødisk og en arabisk stat, med Jerusalem under internasjonal administrasjon. Tross arabisk motstand begynner jødene å forberede opprettelsen av staten Israel.

1948: Sionistlederen David Ben-Gurion erklærer Israel som en uavhengig stat. De arabiske nabostatene går umiddelbart til krig. Israel vinner krigen. Over 750 000 palestinere mister sine hjem, og blir drevet på flukt til Gaza, Vestbredden og de andre arabiske nabolandene.

1956: Egypts president Nasser nasjonaliserer Suezkanalen. Egypt blir angrepet av styrker fra Storbritannia, Frankrike og Israel. De blir tvunget til å trekke seg tilbake av FN, USA og Sovjetunionen.

1959: Yassir Arafat er med på å grunnlegge Fatha, som blir den største palestinske geriljabevegelsen.

1964: Palestinernes frigjøringsorganisasjon (PLO) blir dannet.

1967: Seksdagerskrigen mellom Israel, Syria, Jordan og Egypt. Israel okkuperer Vestbredden, Gaza, Sinai-halvøya og Golanhøydene. FN vedtar resolusjon 242. Den krever at Israel skal trekke seg ut av de okkuperte områdene.

1969: FN anerkjenner palestinernes rett til selvbestemmelse. (Resolusjon 2627C)

1970: PLO blir utvist fra Jordan og flytter sitt militære hovedkvarter til Libanon. Herfra retter geriljasoldater militære aksjoner mot Israel.

1973: Yom Kippur-krigen. Egypt og Syria angriper Israel. Egypt vil ha tilbake Sinai.

1978: Camp David-avtalen undertegnes av Egypt, Israel og USA. Mohammad Anwar Al-Sadat and Menachem Begin får nobels fredspris. Israel invaderer Sør-Libanon.

1982: Israel invaderer Sør-Libanon for å knuse PLO.

1987: Det palestinske folkeopprøret, intifadaen, bryter ut i Gaza og på Vestbredden.

1988: Det palestinske nasjonalrådet proklamerer staten Palestina, anerkjenner Israels rett til å eksistere og ber Israel komme til FN for å skape fred.

1991: Fredsforhandlingene mellom Israel og PLO starter i FN-regi i Madrid i Spania.

1993: Oslo-avtalen blir undertegnet av Israel og PLO i Washington i USA 13. september. Avtalen legger opp til en trinnvis utvikling mot palestinsk selvstyre. Avtalen gir ingen løfter til palestinske flyktninger.

1994: PLO-leder Yassir Arafat, Israels statsminister Yitzhak Rabin og utenriksminister Shimon Peres for Nobels fredspris for sin innsats for fred i Midtøsten.

1995: Israel og PLO signerer Oslo II avtalen. Den åpner for nye Israelske tilbaketrekninger fra Vestbredden og økt palestinsk selvstyre. Israels statsminister Rabin blir myrdet av en ortodoks jøde. Shimon Peres overtar.

1996: Yassir Arafat blir valgt til president i det første palestinske valget, og en ny lovgivende forsamling blir valgt. Det høyreorienterte Likud-partiet, ledet av Benjamin Netanyahu, vinner valget i Israel.

1997: De palestinske selvstyremyndighetene overtar kontrollen over 80 prosent av Hebron. Bomber eksploderer på et marked i Jerusalem. Mange blir skadet og drept. Den palestinske organisasjonen Hamas tar på seg ansvaret. Israel krever at PLO får slutt på terrorhandlingene før videre fredsforhandlinger kan fortsette.

1998: Stadig sterkere press fra USA, EU og FN mot Israel for å følge opp Oslo-avtalen. Fredsprosessen står nesten stille. Israel krever forsikringer om israelernes sikkerhet. 23. oktober undertegner Arafat og Netanyahu Wye River-avtalen.

1999: Knesset, det israelske parlamentet, oppløses og det blir holdt nyvalg. Ehud Barak velges til ny statsminister.

2000: Yassir Arafat og Ehud Barak møtes til fredsforhandlinger, med USAs president Bill Clinton. Palestinerne er frustrert over at fredssamtalene ikke fører fram, og blir provosert når lederen for det høyreorienterte partiet Likud, Ariel Sharon, går opp til al-Haram al-Sharif (Tempelhøyden), der Al Aqsa-moskeen ligger, i følge med bevæpnet politi. Dette er opptakten til utbruddet av den andre intifadaen, der palestinerne gjør opprør mot Israel.

2002: Israel invaderer de palestinske selvstyreområdene og ødelegger infrastrukturen til selvstyremyndighetene. Byggingen av muren rundt områder på Vestbredden begynner.

2003: EU, FN, Russland og USA lanserer Veikart for fred, en fredsplan som skulle ende i fred og en to-statsløsning innen 2005. Ingen av partene holder seg til tidsplanen.

2004: Den internasjonale domstolen i Haag fastslår i en uttalelse at muren på Vestbredden er ulovlig og at byggingen må stoppe. Yassir Arafat dør og Mahmoud Abbas blir valgt til leder for PLO.

2005: Ariel Sharons regjering bestemmer at de israelske bosetningene skal fjernes fra Gaza. Bosetterne flyttes med tvang av israelske soldater, samtidig som Gazastripen blir stadig mer avstengt far omverdenen. Mahmoud Abbas blir valgt til President for selvstyremyndighetene.

2006: Etter at to israelske soldater blir tatt til fange av Hizbollah, går Israel til massivt angrep på Libanon. Etter fire ukers bombing og bakkeinvasjon i Sør-Libanon trekker Israel seg ut og inngår en våpenhvile, uten å oppnå de målene de har satt seg.

2006: Hamas vinner valget i de palestinske selvstyreområdene. Israel og USA anser Hamas for å være en terrororganisasjon og anerkjenner ikke valgseieren. Hamas danner regjering, og senere dannes en palestinsk samlingsregjering.

2007: Forsøket på å danne en samlingsregjering mislykkes. Det bryter ut kamper mellom tilhengere av Fatah og Hamas. Hamas kaster Fatah ut av Gaza og får full kontroll i området.

2007: Israels blokade av Gaza skal presse befolkningen til å kaste Hamas-styret. Gaza er i praksis verdens største fengsel, der ingenting kommer ut og alt for lite av nødvendige varer kommer inn. Det bygger seg opp en desperat mangel på alt fra mat og vann til elektrisitet og gass.

2008: Etter at Gaza i flere år har lidd under Israels blokade, går Israel den 27. desember til full krig mot Gaza. De begrunner angrepet med at de vil stoppe Hamas, som skyter raketter fra Gaza og treffer sivile mål i Sør-Israel. Målet skal være å utrydde Hamas. Krigføringen betyr enorme tap og lidelser for den palestinske befolkningen på Gaza.

2009: De to norske legene Mads Gilbert og Erik Fosse er de eneste vestlige vitnene i den 22 dagers lange mililitæroffensiven i Gaza og forteller at 1400 palestinere er drept, blant annet flere hundre barn. De forteller om dette i Boken ”Øyne i Gaza” som blir publisert i 2009.

Mai 2010: Åtte fartøyer med 700 personer og 5000 tonn materialer fra en rekke europeiske land er på vei til Gazastripen for å bryte den Israelske blokaden. Flåten er ett samarbeid mellom flere organisasjoner, og består av 5 passasjerbåter og 3 lasteskip. FO-tilltisvalgt Randi Kjøs, Nidal Hejazi og Espen Goffeng er noen av de norske initiativtakerne som har jobbet med å samle inn penger og organisere turen. De er med på turen.

Følg den norske kampanjen for Gazabåtene på Facebook. Se også: Gaza Freedom March - Witness Gaza