Karin Sveen er forfatter og skribent

Jeg var i Amerika nylig, i Berkeley, en småby utafor San Francisco. Berkeley er en universitetsby, og omtrent halvparten av innbyggerne er ansatt på universitetet, om det er som gartnere, kontorpersonale eller professorer. En dag bad ei finere frue meg med på tur i åsene utafor byen. Det luktet friskt fra eukalyptustrærne, valmuene stod i fullt flor, og kolibriene pilte gjennom lufta. Jeg kunne hatt lyst til å sette meg på en stubbe og se litt på herlighetene, men frua hadde andre planer. Fra vi forlot bilen, satte hun opp et tempo som om hun hadde fanden sjøl i hælene, og dét var hun ikke alene om. Det var et jag gjennom skogen som om alle var på flukt, og stanken av svette stod som ei saltskodde hver gang noen passerte.

Vi var på power walk, forklarte hun da jeg tok av meg anorakken og åpnet de øverste knappene i blusen. Power walk skal bli, tenkte jeg og langet ut. Om jeg skulle rase gjennom åsene til midnatt, skulle hun slippe å ergre seg over å ha følge med en latsabb av en nordmann! Du ser vel at det ikke er noen svarte i skogen, sa hun heseblesende. Ikke at jeg er rasist, men de kommer seg jo ikke ut av fattigdommen hvis de ikke tar vare på kroppen sin!

Nei, jeg så ingen svarte; jeg så bare susende saltskodder mellom trærne. Men vi hadde ikke gått langt før frua bråsnudde på skogsveien og jóg tilbake så småfuggern skvatt. Mens hun låste opp bildøra og pulsen min slo så det svartnet, forklarte frua at det tok eksakt tjueni minutter for kroppen å kvitte seg med de forferdeligste avfallsstoffer, forutsatt at hurtiggjengeren til enhver tid sørget for å ha blodsmak i munnen. Skulle en oppnå ei slik himmelsk helsebot, kunne en selvsagt ikke stoppe om en møtte kjentfolk langs veien; slikt ville ødelegge effekten fullstendig.

Alt denne frua foretok seg, skulle vise seg å være gjenstand for samme fryktelige fornuft. Måltider var over i en fei. Samtaler var over på en blunk; de dreide seg om å utveksle saksopplysninger og kortfattede argumenter. Det var som om hverdagen var styrt av en tidtaker med stoppeklokke. Jeg gikk på museer med henne og på utstillinger; i fykende fart fòr vi gjennom lokalene.

Vi amerikanere er doers, forklarte hun. Vi liker å få ting gjort! Nordmenn som meg kan få komplekser av mindre, sjøl om tempodemonen herjer blant oss også. Det får meg til å tenke på faren min som i taus protest gikk på do når tidsstudieinspektøren dukket opp i plateverkstedet for å ta tida på arbeidet hans ved maskina. Da visste han ikke at inspektøren fulgte etter ham med klokka.

Fort og gæernt, sa mor da jeg harvet over stua med støvsugeren; ta deg tid og vær grundig! Fort og gæernt! gjentok hun da jeg skummet gjennom leksene; ikke klag om du får dårlige karakterer!

Om søndagene ruslet vi langs veiene, møtte kjente og pratet til sola flyttet skyggene over oss. Alt skulle ta den tida det trengte. Og alt til sin tid!

LO-Aktuelt nr. 7/2009