Yasmina Khadra er navnet på kona til Mohamad Moulessehoul. Men det er også et peseudonym. For Moulessehoul er nemlig en forfatter fra Algerie som tidligere har utgitt to bøker på norsk: ”Etter attentatet” (2007) og ”Svalene I Kabul” (2008). Nå er hans siste bok fra Midtøsten, romanen ”Sirenene i Bagdad” utkommet i norsk oversettelse fra fransk av Ellen Huse Foucher.

Årets bok tematiserer det samme som de to foregående: Vold og hvordan volden er mulig. Vi møter en 20 år gammel navnløs litteraturstudent som er romanens jeg-forteller. En harmløs gutt inntil han en dag i Kafr Karam, den irakiske landsbyen han er vokst opp i, opplever en fornærmelse mot sin far som med guttens kulturelle bakgrunn er umulig å leve med. Han blir med ett forvandlet fra gutt til mann, reiser tilbake til sin studieby Bagdad og livnærer seg der fra hånd til munn.

Etter hvert treffer vår mann andre aggressive, unge irakere som hater Vesten og sverger hevn. For landet er full av amerikanske soldater som etter ordre fra president Bush vil bestemme hvordan de skal styre landet sitt. Irakerne finner seg ikke i dette, de erklærer Vesten krig.

Khadra gjør omtrent det samme i ”Sirenene i Bagdad” som han gjorde i romanen ”Etter attentatet”, ei bok med handlingen lagt til Israels hovedstad Tel Aviv. Han fletter fiktive enkeltskjebner inn i kjente storpolitiske kulisser, et velkjent skjønnlitterært grep som aldri går ut på dato. Tolstoj brukte det flittig, det samme gjorde Hemingway og Thomas Mann. Bare for å nevne noen.

Litteraturstudenten dras inn i voldsopprøret sånn vi kjenner det fra den arabiske verden generelt og Midtøsten spesielt. Unge menn ofrer seg for saken, de laster opp belter med sprengstoff og blir sjøl levende bomber. For saken, for landet og for Allah akbar.

”Sirenene i Bagdad” starter i Beirut, hovedstaden i Libanon, og slutter der. Hovedpersonen er dedikert til en stor oppgave, men besinner seg i siste øyeblikk. Spørsmålet denne romanen undersøker er om vold avler vold. Svaret er ikke entydig, det er nok ja, men det fins håp. For så lenge det fins mennesker, om enn aldri så krenket, så eksisterer det også bevissthet, refleksjon og medmenneskelig omtanke. Scenen på flyplassen i Beirut som formidler hvorfor hovedepersonen likevel ikke reiser for å utføre sine grusomme gjerninger, er tankevekkende og stor litteratur.

Romanen gir også et lite skjønnlitterært bidrag til historien om hvor vanskelig det blir å bygge opp igjen landet Irak, det gamle Mesopotamia – landet mellom elvene ¬– etter Saddam Husseins langvarige ødeleggelser.

Men, som kjent: Skjønnlitteratur kan dessverre ikke redde verden. Heller ikke Yasmina Khadras.