Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Dagboken fra den tysk-jødiske tenåringsjenta Anne Frank som gjemte seg i det hemmelige annekset i Amsterdam under den andre verdenskrig, har brent seg fast i netthinna til alle. Også meg.

Nylig leste jeg ”Gutten i den stripete pyjamasen” for mine barn. Den handler om det hemmelige vennskapet mellom to gutter på hver sin side av gjerdet i konsentrasjonsleiren Auschwitz.

9-åringen Bruno, sønn av en Nazioffiser, blir nært knyttet Shmuel i den stripete pyjamasen. Vennskapet og samtalene om Nazisymbol, jødestjerner og om virkelighetene til de to små kameratene gjør inntrykk på mine sønner.

1,5 millioner barn

Det er ikke lett å formidle til barn og unge at 1.5 millioner uskyldige barn ble drept under Holocaust. Men dette er en del av virkeligheten som skal formidles til verden når Norge nå overtar formannskapet i ”Task Force for International Cooperation on Holocaust Education, Remembrance and Research” (ITF).

Leder av nettverket Tom Vraalsen mener det er viktig at kunnskapen om Holocaust spres både til voksne og barn og at arkivene om Holocaust i alle 30 medlemsland åpnes.

Han mener alle har en forpliktelse til å arbeide for at antisemittisme ikke igjen skal finne grobunn.

Også i Norge begynner kunnskapen om Holocaust å bli svak. Den jødiske minoriteten i vårt eget land var ikke så stor da krigen startet, men minst en tredjedel av norske jøder og jødiske flyktninger i Norge ble utryddet, til sammen litt under 800 mennesker, ifølge senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) i Oslo.

Barnas museum

Ikke bare for barn er den grusomme historien vanskelig å forstå uten gjenstander, bilder og filmer å forholde seg til. For hvordan er det mulig å se for seg at 6 millioner jøder og andre grupper ble drept i løpet av en kort periode?

Nå er det ikke mange overlevende øyevitner igjen heller, men det finnes steder der de har tatt vare på minnene. I USA finnes det Holocaust-museum både i New York, Boston og i Washington.

Aktuell besøkte Holocaustmuseet i hovedstaden. Museet er kanskje et av de beste museum for barn som ønsker å lære noe om Holocaust.

Både Anne Frank og Gutten med den stripete pyjamasen finner du her.

Daniels historie

Men vi blir også godt kjent med den jødiske gutten Daniel som forteller historien til mange barn som vokste opp i Frankfurt i Tyskland på 30-tallet. Daniel levde et vanlig liv helt til han og familien blir tvangsendt via the lodz Ghetto i Polen og deretter til nazistenes dødsleir Auschwitz.

Publikum vandrer gjennom Daniels liv i ulike epoker. Her er det utstillinger, bilder og på TV-skjermen forteller øyevitner om livene sine.

Etterpå får barn som er på besøk tegne historien om Daniel. De mange barnetegningene på veggen vitner om sterke inntrykk fra besøket.

– Diskrimineringen og forfølgelsen av jøder som sosial og religiøs gruppe, antijudaisme, har en århundrelang historie i kristendommen særlig i Europa og Russland, sier Romania-fødte Simona Fuma Wineglass.

Hun er i dag 37 år, går i synagoge ukentlig og er med på Skype-grupper som diskuterer bibelske tekster, men ser ikke på seg selv som spesielt religiøs.

Hun kom til USA sammen med sin familie som ettåring, men har også bodd 10 år i Israel.

Hun har vært journalist i World Jewish Digest, før finanskrisen førte til at bladet måtte nedlegges før jul. I dag er hun arbeidsledig og sliter med å få endene til å møtes. Men synes det er trist at antiseminismen er på fremmarsj.

– Allerede i bibelen kan vi lese om antiseminisme. Ta bare Esthers bok om kongen i Persia og hans jødiske Esther, forteller Simona Fuma Weinglass.

Hun har nå håp om at Norge vil gjøre nettverket ITF mer politisk slik at det blir lettere å bekjempe antiseminisme.

Utdanning, forskning og erinding

Ambassadør Tom Vraalsen snakker med flere jødiske organisasjoner og i Washington ledet han en rundbordskonferanse for å få ITF på dagsorden. Han samarbeider også med Holocaust-museet i Washington.

Til sommeren skal han arrangere en stor internasjonal konferanse i Oslo 22.-25. Juni 2009.

Nettverket ITF ble opprettet i 1998 etter initiativ av Sveriges tidligere statsminister Göran Persson, og støttet av USAs daværende president Bill Clinton og statsminister Tony Blair.

Formålet med dette samarbeidet er å øke kunnskapen om folkemordet på de europeiske jøder under 2. verdenskrig gjennom utdanning, forskning og erindringsarbeid.

Samarbeidet skal være et bidrag til bekjempelse av rasisme, intoleranse og antisemittisme.

Snart er 30 land medlem av nettverket som Tom Vraalsen nå har fått ansvar for. Han vet at det er store utfordringer med å gjøre ITF til en politisk slagkraftig organisasjon, men har en god støttespiller i leder av ITFs sekretariat og historieprofessor Kathrin Meyer (44) i Berlin.

Hun er en internasjonal ekspert på antisemittisme og har lang erfaring fra dette i blant annet OSSE.

– Holocaust er noe alle i verden bør lære mer om og stadig flere land ønsker å bli med i dette nettverket. Landene som er med forplikter seg til å gjøre dette kjent. Lærer utdanning er spesielt viktig for ITF fordi i flere land i Europa er ikke Holocaust en del av pensum. Vi prøver å få lærere til å samarbeide på tvers om dette, sier hun.

Meyer har for øvrig stor tiltro til norsk lederskap, sier hun.

Norge har troverdighet

Den norske utenriksminister Jonas Gahr Støre prioriterer Norges arbeid i ITF.

– Det er en del av vår mørke historie og vi har stor troverdighet når vi nå tar ledelsen i dette viktige arbeidet. Jeg tok personlig initiativ for at Norge skulle få lede dette nettverket i år, sier han. Som også leder Giverlandsgruppen til Palestina. Han ser ingen problemer med å være engasjert i begge disse prosjektene.

Lukt og opplevelser

I Holocaust-museet i Washington henger også bilder og fortellinger om den Iranske presidentens uttalelser, ikke langt unna utstillingen om Adolf Hitler. Hans skrik fra en talerstol høres fra en storskjerm.

Nedenfor talerstolen på propagandafilmen som kjører jubler tyske folk både kvinner og menn til sin leder som snakker om arbeid til alle og nasjonalisme.

Lukten av sko er noe jeg vanligvis tåler rimelig bra, men i det rommet vi er i river lukten i nesa og tårene spretter.

I utstillingen ”We are the shoes” ligger det blåaktige sko på begge siden av bruen vi går over. I bakgrunnen ser vi bildene fra gasskammerene. Det lukter sko og døde mennesker.

Etter broen passerer også små glassmontre med hårbørster, briller, bestikk eller andre verdisaker som fangene i leirene hadde med da de kom.

Vi kan også gå inn i togvogner som ble brukt av tyskerne til å frakte jøder fram til leirene.

Lukker vi øynene kan vi nesten føle angsten som en gang var her. ”Arbeit machs frei står det på jernporten vi passerer før vi kommer inn i Propagandaavdelingen.

Tre timer med død og fordervelse er tøft. Selv for en med mellomfag i historie.

Blikket beveger seg mot plakatene som viser de tyske nasjonalsosialistenes jødeforfølgelser før og under annen verdenskrig. Plakatene, TV og radioreklamene med nazipropagandaen gjør meg kvalm, men minner om gamle valgkampplakater.

På den store TV-skjermen taler Hitler til en stor folkemasse som jubler og hyller ham. Hvordan er det mulig? Sier jeg. Min jødiske venninne er taus. Hun har ikke flere ord.

Hva betyr folkemord?

Det var den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin som først forklarte folkemord som å drepe andre mennesker på grunnlag av hva de var, for eksempel trosretning, etnisk tilhørighet,seksuell legning eller kjønn, og ikke på grunn av noe de hadde gjort, som for eksempel å gjøre opprør eller revolusjon.

Lemkin ønsket å lage en lov som kunne vise at slike systematiske drap var en forbrytelse som overgikk alle andre forbrytelser en stat og dens innbyggere kunne gjøre seg skyldig i.

Loven skulle forhindre slike grusomheter fra å skje igjen. I 1948 fikk han gjennomslag for loven som en del av folkeretten i FN, og den gjelder den dag i dag. Norge ratifiserte folkemordkonvensjonen i 2007.

Skyldige i folkemord kunne fra nå av dømmes for en internasjonal domstol, slik vi så i saken mot den serbiske krigsforbryteren Slobodan Milosevic i tribunalet for det tidligere Jugoslavia i Haag.

Folkemord forekommer fremdeles. Det har foregått massedrap av kurdere i Nord-Irak, folkemord på armenerne, folkemord i Rwanda, Darfur og Kambodsja.

Åpner arkivene

En kaffe gjør det lettere å fordøye inntrykkene etter det svimlende museumsbesøket gjennom den mørke historien. Hvordan skal vi formidle dette til norske foreldre, lærere og andre institusjoner til barn?

Kanskje bør vi lese Anne Frank for barna våre? Det er i alle fall en gripende historie.

Anne Frank, 9. april 1944: ”et kvarter over 11 hørte vi bråk nedenfra. Alle pustet tungt, men ingen rørte seg. Fottrinn i huset, i det private kontoret, i kjøkkenet, og så ... på trappen vår, alle holdt pusten, åtte hjerter hamret, trinnene på trappen vår, så bokreolen. Det øyeblikket kan ikke beskrives. "Nå er vi fortapt!" sa jeg, og jeg kunne se alle i butikken bli slept vekk av Gestapo samme kveld. To ganger ristet reolen, så falt en blikkdåse ned, skrittene fjernet seg, vi var reddet inntil videre! Alle ble skjelvende, jeg kunne høre noen tenner klapre, ingen sa et ord”, skriver den unge tenåringsjenta Anne Frank.

Det er nesten umulig å forestille seg at 6 millioner døde av Holocaust, men Anne Franks gir oss detaljer som gjør det mulig å danne seg et bilde av hvordan én av disse mange millioner menn, kvinner og barn, hadde det.

Vil øke bevisstheten

Det er ikke sikkert at Tom Vraalsen vil bruke Anne Frank, men han har i alle fall ambisjoner om å øke bevisstgjøring om jødeforfølgelsen både blant voksne og barn både i Norge og i andre land.

– ITF skal også være en pådriver for at land og institusjoner skal åpne sine arkiver om forhold knyttet til 2. verdenskrig og nazitiden. ITF søker å bygge ut et samarbeid med FN, OSSE og Europarådet om kunnskapsformidling av Holocaust, forteller han. Etter konferansen i juni 2009 i Oslo skal han nettverket også 30. november- 3. desember arrangere en konferanse Trondheim.

I døden sammen

Ungene mine ble i alle fall beveget av boka om gutten i den stripete pyjamasen. Særlig gjør slutten inntrykk, siste dagen før Bruno og moren skulle reise tilbake til Berlin.

Bruno bestemmer seg for å krype under gjerdet for å hjelpe sin beste venn med å lete etter hans far som har forsvunnet, og får låne en ekstra ”pyjamas” av sin beste venn Shmuel. Guttene vandrer rundt, helt til de får beskjed om at alle fra Shmuels brakke sendes i ”dusjen”.

Tårene triller nedover barnekinnene da de to bestekameratene fra to ulike verdener i andre verdenskrig ender livet i gasskammeret. Ord blir overflødig.