Stein Reegård, Knut Thonstad

Boka er særdeles velplassert med tanke på aktualitet, er godt skrevet og rimelig lett tilgjengelig i formen. Mange lurer på om han er veiviser for «en annen politikk» og Hallvard Bakke utroper ham i sin bokomtale (Klassekampen) til «Norges beste økonom». En like god måte å si det på er kanskje at Reinert reiser kritiske spørsmål andre økonomer kunne være flinkere til å løfte fram. At han har overbevisende svar på dem alle kan en ikke vente.

Det er nokså sjeldent i Norge at samfunnsøkonomer bidrar til samfunnsdebatten på en så bredt anlagt måte. Det er vanskelig å få tid til slikt for de som er aktive i den løpende politiske prosessen, og for dem i de rene fagmiljøer krever det adskillig politisk teft og formuleringsevne samt at det ikke gir noe særlig pluss i den akademiske karrieren.

Det er forståelig at Reinert vekker størst interesse på venstresiden. Det som berettiger dette er:

– Hans kritikk av frihandel og andre sider ved globaliseringen.

– Hans sterke argumentasjon for en aktiv statlig næringspolitikk.

– Hans sterke kritikk av håndteringen av finanssektoren.

Han avstår imidlertid både her i boka og i andre sammenhenger fra å behandle de viktigste skillelinjene mellom høyre og venstre i politikken. Disse må sies å være:

– Velferds- og fordelingspolitkk.

– Arbeidsmarkedets organisering og institusjoner (herunder fagbevegelsens plass).

Det er bare indirekte han kan tolkes som tilhenger av en omfattende velferdsstat og et høyt skattenivå.

Det mest omfordelende enkeltelementet mellom «høy og lav» i dagens skattesystem, formuesskatten, er han svært kritisk til. I en artikkel (Klassekampen 5. mai) uttrykker han frykt for en ambisiøs fordelingspolitikk.

I den grad Reinert er blitt omstridt kan det nok også skyldes at hans utsagn er blitt oppfattet urimelig generaliserende om «Blindernskolen » eller «norske økonomer ». Det er blant disse selvsagt stor bredde både i faglig og politisk orientering. Om noe skulle være direkte feil, er det forestillingen om at norske økonomer skulle være liberalistiske og mot en viktig rolle for staten i økonomien.

Det Reinert har mye rett i, er at forenklede modeller for økonomiens virkemåte kan bidra til at viktige perspektiver blir oversett i utøvelsen av praktisk politikk. Det virker riktig at økonomer både i forskning og politikkforvaltning har latt utviklingen av «nye finansmarkeder » skje uten advarsler som kunne virket forebyggende på noen av problemene.

Sentralt i Reinerts verden står ideen om at industrien har en spesiell rolle fordi den medfører stordriftsfordeler og muligheter for innovasjon. Han mener at den dominerende (nyklassiske) teorien ser bort fra teknologi og kunnskapsnivå. Han mener at innovasjonene er økonomiens egentlige drivkraft. Kapital blir per se uten innovasjoner unyttig. Han mener teorien også undervurderer institusjonenes rolle. Den vektlegger ikke nasjonalstatens rolle, og ser negativt på statsintervensjon i økonomien.

Allerede på 1950-tallet viste imidlertid økonomer at mesteparten av økonomisk vekst ikke kunne forklares med økt tilgang på arbeidskraft og kapital, men tilskrives blant annet de forhold Reinert påpeker.

Reinerts bilde av økonomifaget i Norge treffer kanskje i stedet utøverens evne og vilje til å meddele seg til offentligheten. Kritikken er imidlertid mer treffende når det gjelder det som dominerer blant angelsaksiske økonomer.

Reinerts største interesse og anerkjennelse dreier seg om forståelsen av hva som bidrar til at noen land blir rike og andre ikke.

Reinert mener det er avgjørende å beskytte industrien til en er kommet i en situasjon hvor den er blitt konkurransedyktig. Reinert er opptatt av at det nettopp er de samfunn som mest ensidig er spesialisert på landbruksvarer som er utsatt for sult. Han mener at ingen land har industrialisert uten en periode med beskyttelse av industri. Han viser til at dagens industriland først bygget ned tollmurer da de var konkurransedyktige.

Han mener at u-land bør få bygget opp industrien og så sette i gang med frihandel, slik som industrilandene gjorde og at utviklingsland må få beskytte både industri og landbruk. Reinerts budskap på disse områder samsvarer godt med for eksempel LOs forhold til industriens historisk viktige progressive rolle. Også senere utviklingssuksesser synes ofte å ha skjedd i land hvor landeierne av ulike grunner sto svakt, som de fire asiatiske tigre og senere Kina.

Reinert er sterkere tilhenger av aktiv næringspolitikk enn mange andre samfunnsøkonomer. Han sier dog lite om den praktiske tillempingen av «aktiv næringspolitikk ». En av grunnene til at denne uteblir er jo nettopp utfordringen med å finne økonomisk fornuftige kriterier og egnede måter «å gjøre det på». Departementer er jo heller ikke i sin institusjonelle logikk skapt for et slikt formål. I tillegg gir offentlighetslov og sterk medieinteresse staten særlige utfordringer blant annet som eier av børsnoterte bedrifter.

Reinerts omtale av bruk av oljepenger er det som kolliderer mest med en etablert politikk som også LO har støttet.

Mens Reinert er klar over at oljeinntekter lett kan skusles bort og bidra til press i økonomien, mener han at det kan brukes klart mer oljepenger enn i dag, bare de går til investeringer og industriell innovasjon, fordi dette i følge Reinert øker teknologisk framgang og reduserer prispresset i økonomien. Han mener det er et stort problem at vi ikke bruker mer oljeinntekter for å satse på ny energiteknologi.

Her underkommuniserer han at vi allerede bruker svært mye oljeinntekter i økonomien. Det er en viktig årsak til den høye BNPveksten i Norge som blant annet også medfører stor arbeidsinnvandring og gjør det mer krevende å innfri norske klimamål. Denne høye veksten er også en av grunnene til at norske boligpriser nominelt er nesten firedoblet siste 15 år.

Også en slik teknologisatsing vil øke presset i økonomien. Økt bruk av oljepenger til nye teknologiinvesteringer vil normalt kreve ekstra arbeidskraft og også skape større forbruk. Reinert ville kunne være mer til hjelp om han istedenfor å «by opp» den samlede etterspørsel kunne anvise en bedre mekanisme for å prioritere utviklingsfremmende investeringer på en bedre måte.

Det en savner i Reinerts bok er en konkretisering av hvordan en mer avdempet internasjonalisering skal kunne skje. Det er like mye de institusjonelle og praktiske grepene som er hindringen som ideene og den «gode vilje». Det er en møysommelig prosess som ligger bak utvikling av en friere handel og andre mekanismer som har gitt de fleste land store fordeler. Den har vært drevet av kompromisser og uten at noen egentlig har hatt håndfast kontroll på det som har skjedd.

Erik S. Reinert

«Spontant kaos. Økonomi i en ulvetid»

Forlaget Res Publica

LO-Aktuelt nr. 11/2009