Karin Sveen er forfatter og skribent

Folk jeg ikke kjenner, sender meg rett som det er e-post innledet med «Hei Karin!». Telefonselgere bruker også fornavn når de ringer, ofte til stor forvirring: «Snakker jeg med Karin?»

Som forfatter får jeg e-post fra elever som skal skrive om bøkene mine. «Hei Karin, jeg skal levere særoppgave på fredag, og derfor håper jeg du kan skrive til meg om forfatterskapet ditt.» Jeg har for lengst sluttet å svare, og fornavnsbruken virker ikke etter hensikten.

Nå er ikke disse elevene alene om å bruke fornavn. Jeg spisser ørene når deltakere i «Redaksjon 1» kaller programlederen «Wiggo». For meg innebærer dette å gå over ei grense, om deltakerne aldri så ofte har vært med i programmet og synes de kjenner ham. En programleder bør tiltales ved etternavn, eller helst bare som programleder, ettersom debatten er offentlig. Derimot har jeg til gode å høre programlederen bruke fornavn på debattantene. Det er utenkelig å gi ordet til «Jens» eller «Siv».

På den andre sida er det påfallende hvor ofte politikere seg imellom bruker fornavn. Jovialitet er bra, men kan tilsløre motsetninger, om disse finnes. For oss som hører på, kan fornavnsbruken gi signaler om at politikerne egentlig er en vennegjeng som spiser middag sammen når programmet er over. Det skal derfor bli interessant å se hva slags tone representantene for de to regjeringsalternativene tar i bruk i valgkampen til høsten.

Når samfunnstopper fra høyst forskjellige områder bruker fornavn på hverandre, tyder det på at de har behov for å vise at de har stort nettverk og tilhører samme maktsjikt, som vi andre som sitter foran skjermen, kan la oss imponere over – eller få avsmak for.

Jeg vil tro det fortsatt er utenkelig for en ansatt i en bedrift å dure inn til direktøren og kalle ham ved fornavn, med mindre den ansatte er rasende og riktig vil ydmyke sjefen. Å bruke fornavn kan også være både spyttslikkersk og falskt, og skal da gi inntrykk av en nær allianse som ikke har rot i virkeligheten. Fornavnsbruk inngår i slike sammenhenger som virkemiddel i et sleipt spill.

I dag har mange ungdommer begynt å håndhilse på hverandre, særlig gutter og unge menn. Det sies at skikken har kommet med innvandrerne, men da har vi glemt at dette har vært tradisjon i Norge, inntil for noen tiår siden. Det vitner om at de unge gjeninnfører en form for respekt i omgangen med andre, som vi alle kan ha glede av. Om fornavnsbruken har kommet for å bli, får vi håpe at den opprettholder den respekten vi trenger å omgå andre med i samfunnet. Men i offentlig bruk inngår den i et spill som både «Einar»(Gerhardsen) og «John» (Lyng) ville ha betakket seg for.

LO-Aktuelt nr. 11/2009