Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Med ”Visning” har Lars Saabye Christensen, mannen som fikk Nordisk Råds Litteraturpris for romanen ”Halvbroren”, skrevet en helt annerledes roman enn han har gjort tidligere. Riktignok er vi i Oslo, og ofte på vestkanten hvor denne forfatteren er så godt kjent, men tonen i romanen er ikke så sorgmunter som tidligere. Nå er det lite sorg, og mest munterhet.

For på små flater er det få som gjør Saabye Christensen rangen stridig i norsk samtidslitteratur. Han er språklig både presis, oppfinnsom og skikkelig. På det beste gnistrer det av tekstene hans. Det gjør det av ”Visning” også, men bare i de beste partiene. Dem er det ganske mange av, mens helheten – snekringen av historien ¬– blir denne gangen litt i tynneste laget. I ”Visning” støtter forfatteren seg utelukkende på sitt gode språk. Særlig de korte replikkvekslingene er bra.

Handlingen foregår på 1990-tallet. Filmmanusforfatter Willy, hovedperson og jeg-forteller bor sammen med Chatrin, art director i et reklamebyrå. De er begge i 20-årene og har bodd sammen i fire år. Når vi møter dem, er de i ferd med å gå lei. Nærmest for moro skyld begynner de å gå på visninger, men har ingen planer om å flytte eller kjøpe nytt. Etter hvert finner de ut at de kan bruke disse visningene til noe nytt som kanskje kan få opp spenningen i samlivet deres. Denne ideen realiseres, den blir også en del av Willys filmmanus, og vi får et metanivå i teksten. Jeg syns ikke dette grepet er spesielt vellykket.

Det som er vellykket er Willys dialoger – eller mangel på sådanne – med sine noe forfinede svigerforeldre. Et hjemmebesøk på Toten for å feire farens 50-års dag er også morsom lesing. For Saabye Christense er utrolig god til å skildre personer som ikke får det helt til, personer som sliter med kommunikasjonen. Dette har nesten blitt hans varemerke. I denne romanen er det liksom ingen som matcher helt. Det er noe klønete over alle karakterene. Også hunden som i mangel på deres evne til samstemmighet om et hundenavn, bare blir kalt ”Som Vanlig”.

Hunden blir også borte, den forsvinner. Det samme gjør Cathrin. Og jo mer vi nærmer oss slutten av boka, desto mer rakner egentlig hele historien. Den faller sammen i takt med Willy.

Det er en lettlest, og dessverre raskt fordøyd, roman Saabye Christensen har skrevet denne gangen. Det er lett å se at han må ha hatt det gøy under skrivingen, det er mye overskuddsprosa her. Og forsøket på å få form og innhold nærmest til å smelte sammen, er merkbar. Temaer som kjedsomhet, forsvinning og opphavsrettstyveri beskrives mer og mer kjedelig – helt til også ordene nesten forsvinner og hvem som forteller hva mister sin betydning.

Å melde at dette ikke er Lars Saabye Christensens beste roman, er ikke å ta særlig hardt i.