Terje Carlsen, sosiolog og skribent

Norge har hittil vært et land velsignet med høy sysselsetting, også i den forstand at en relativt høy andel av de som ikke er helt friske har kunnet delta i arbeidsmarkedet. Mange står løpet ut til pensjonsalder ved hjelp av en sykemelding når det røyner på. Alternativet ville være at den enkelte ble skjøvet over på uføretrygd, med de kostnader det ville medført for ham og samfunnet.

Men slik vil ikke FrP at det skal fortsette å være. Uten blygsel foreslår nå partiet å belønne de som allerede fra før er privilegerte med god helse og økonomi. Det vil de gjøre ved å tilbakebetale folketrygdeandelen til de bedriftene og arbeidstakerne som har lite eller intet sykefravær. På den måten går FrP inn for et råere arbeidsmarked, og en demontering av velferdsstaten der den sterke har stått skulder ved skulder med den svake.

Det som gjør FrPs valgkamputspill ekstra usmakelig er at det skjer i en lavkonjunktur, da mange føler jobb og eksistensgrunnlag truet. Forslagene fra FrP er å trampe i sjela på anstendige folk. Det er å vri kniven om en ekstra omgang på dem som blir syke av permitteringsspøkelset og røde tall i bedriftenes kvartalsregnskaper.

Partiet, ved eks-formann Carl I. Hagen, foreslår også å heve eller fjerne den øvre aldersgrensen for deltagelse i arbeidslivet. Partiets selvutnevnte eldregeneral later som om han ikke ser at dette bare vil premiere de bedrestilte som har interessante høystatusjobber, og at det i neste omgang vil øke stigmatiseringen av slitere som kvinner i tunge omsorgsyrker som ofte må ta timeout midt i livet.

Men dette er ifølge FrP nå de nye uverdig trengende. Det er gjerne en kvinne i omsorgsyrke med dobbel arbeidsbelastning fordi hun også tar seg av sine gamle foreldre. Hun har gjerne visse typer lettere psykiske lidelser og/eller muskel- og skjellettplager, som gjør at hun ofte er sykemeldt. Min påstand er at det blir atskillig verre å tilhøre denne gruppen dersom FrPs nye arbeidslinje får gjennomslag.

Nå skal hun også skamme seg for at hun etter en våkenatt med sin demente mor ikke greier å komme seg på arbeid. Derfor drikker hun kanskje i smug, og skammer seg over det også. Men hun gjør det så ingen skal se hvor sliten hun er. Den ekle følelsen av forfall forsterkes når hun i et slør av rødvinståke ser jevnaldrende Tårnfrider svinge seg i de røde latexstolene i studio hos Grosvold på fredagskveldene.

I helsevesenet påmøtes hun med muskel- og skjellettplager, eller en magekatarr, som hun i et forsøk på å utradere seg selv har drukket på seg i smug. Skammen kjennetegnes altså rent psykologisk ved et ønske om å ikke ville bli sett. Arketypen av den skamfulle finner vi i maleriet av Eva som straks etter syndefallet, blir bortvist fra Edens have sammen med Adam, og dekker øynene med armen for å unngå å møte Herrens blikk.

Ofte leder følelsen av aldri å strekke til, eller være god nok, til invalidiserende angst og depresjonssykdommer. Skammen i seg selv er altså sykdomsskapende. Tidligere teknisk sjef, Dag-Geir Bergsvik Knudsen, skrev i Bergens Tidende i fjor at det kom som en lettelse da han etter en tids psykiske plager fikk blodpropp i begge lungene. Først da kunne han vise til en sykdom som alle forsto, selv om han holdt på å stryke med. Endelig hadde han noe å vise til. Nå først fikk han blomster og trøstende ord.

Psykiater, dr.med Ottar Bjerkeset, har i en artikkel i European Psychiatry vist at dødeligheten ved angst og depresjonstilstander er mest utbredt blant de med lavest sosioøkonomisk status. Det er disse FrP nå vil legge sten til byrden på. Hverdagshelten, som Siv Jensen kaller han som fortsatt sykler til jobben etter at han er fylt 72, scorer både selvfølelse og anerkjennelse på at de uverdig trengende finnes. I FrP-land skal hverdagshelten belønnes ekstra ved å slippe å betale trygdeavgift for at han trakk gulloddet i livet.

Det kan se ut som om hverdagshelten har særlig gode konjunkturer når arbeidsmarkedet er stramt og sykefraværet går opp. Men også i nedgangskonjukturer er hver dagsheltene ledestjerner. Det er disse som blir portrettintervjuet på TV, og i aviser og blader.

En av de virkelig store hverdagsheltene rundt milenniumsskiftet var den hardt brannskadde svenske brannmannen Lasse Gustavsson.

Med stor suksess reiste han land og strand rundt med foredraget «Lev videre » bygget på boken om seg selv med samme tittel.

Dette er altså de nye heltene. Dette er mennesker som tross store handikap trosser en uførekarriere og/eller kjemper seg tilbake til et såkalt verdig liv.

Historier om hverdagshelten peker altså utover seg selv og til generelle moralske tendenser i samfunnet. Det nye fokuset på livsstilssykdommer aksentuerer denne utviklingen. Med institueringen av begrepet retten til god helse, produseres det derved også en forestilling om plikten til å ta vare på sin egen helse. De som ikke greier det, faller i vår tids optikk i synd.

Slik sett får man i FrPs «velferdssamfunn » en overgang fra årsakstenkning til ansvarstenkning. Den som er trygdet uten tegn til ytre skade eller lyte skal føle ekstra skam fordi han og hun ikke tar seg sammen og treffer de riktige valgene.

Dette er den nye typen uverdig trengende. Og nå vil FrP gjennom sin nye sosialpolitikk støte flere ut. At dette partiet våger å kalle seg partiet for folk flest, viser bare hvor skamløst det er.

Terje Carlsen, sosiolog og skribent

Norge har hittil vært et land velsignet med høy sysselsetting, også i den forstand at en relativt høy andel av de som ikke er helt friske har kunnet delta i arbeidsmarkedet. Mange står løpet ut til pensjonsalder ved hjelp av en sykemelding når det røyner på. Alternativet ville være at den enkelte ble skjøvet over på uføretrygd, med de kostnader det ville medført for ham og samfunnet.

Men slik vil ikke FrP at det skal fortsette å være. Uten blygsel foreslår nå partiet å belønne de som allerede fra før er privilegerte med god helse og økonomi. Det vil de gjøre ved å tilbakebetale folketrygdeandelen til de bedriftene og arbeidstakerne som har lite eller intet sykefravær. På den måten går FrP inn for et råere arbeidsmarked, og en demontering av velferdsstaten der den sterke har stått skulder ved skulder med den svake.

Det som gjør FrPs valgkamputspill ekstra usmakelig er at det skjer i en lavkonjunktur, da mange føler jobb og eksistensgrunnlag truet. Forslagene fra FrP er å trampe i sjela på anstendige folk. Det er å vri kniven om en ekstra omgang på dem som blir syke av permitteringsspøkelset og røde tall i bedriftenes kvartalsregnskaper.

Partiet, ved eks-formann Carl I. Hagen, foreslår også å heve eller fjerne den øvre aldersgrensen for deltagelse i arbeidslivet. Partiets selvutnevnte eldregeneral later som om han ikke ser at dette bare vil premiere de bedrestilte som har interessante høystatusjobber, og at det i neste omgang vil øke stigmatiseringen av slitere som kvinner i tunge omsorgsyrker som ofte må ta timeout midt i livet.

Men dette er ifølge FrP nå de nye uverdig trengende. Det er gjerne en kvinne i omsorgsyrke med dobbel arbeidsbelastning fordi hun også tar seg av sine gamle foreldre. Hun har gjerne visse typer lettere psykiske lidelser og/eller muskel- og skjellettplager, som gjør at hun ofte er sykemeldt. Min påstand er at det blir atskillig verre å tilhøre denne gruppen dersom FrPs nye arbeidslinje får gjennomslag.

Nå skal hun også skamme seg for at hun etter en våkenatt med sin demente mor ikke greier å komme seg på arbeid. Derfor drikker hun kanskje i smug, og skammer seg over det også. Men hun gjør det så ingen skal se hvor sliten hun er. Den ekle følelsen av forfall forsterkes når hun i et slør av rødvinståke ser jevnaldrende Tårnfrider svinge seg i de røde latexstolene i studio hos Grosvold på fredagskveldene.

I helsevesenet påmøtes hun med muskel- og skjellettplager, eller en magekatarr, som hun i et forsøk på å utradere seg selv har drukket på seg i smug. Skammen kjennetegnes altså rent psykologisk ved et ønske om å ikke ville bli sett. Arketypen av den skamfulle finner vi i maleriet av Eva som straks etter syndefallet, blir bortvist fra Edens have sammen med Adam, og dekker øynene med armen for å unngå å møte Herrens blikk.

Ofte leder følelsen av aldri å strekke til, eller være god nok, til invalidiserende angst og depresjonssykdommer. Skammen i seg selv er altså sykdomsskapende. Tidligere teknisk sjef, Dag-Geir Bergsvik Knudsen, skrev i Bergens Tidende i fjor at det kom som en lettelse da han etter en tids psykiske plager fikk blodpropp i begge lungene. Først da kunne han vise til en sykdom som alle forsto, selv om han holdt på å stryke med. Endelig hadde han noe å vise til. Nå først fikk han blomster og trøstende ord.

Psykiater, dr.med Ottar Bjerkeset, har i en artikkel i European Psychiatry vist at dødeligheten ved angst og depresjonstilstander er mest utbredt blant de med lavest sosioøkonomisk status. Det er disse FrP nå vil legge sten til byrden på. Hverdagshelten, som Siv Jensen kaller han som fortsatt sykler til jobben etter at han er fylt 72, scorer både selvfølelse og anerkjennelse på at de uverdig trengende finnes. I FrP-land skal hverdagshelten belønnes ekstra ved å slippe å betale trygdeavgift for at han trakk gulloddet i livet.

Det kan se ut som om hverdagshelten har særlig gode konjunkturer når arbeidsmarkedet er stramt og sykefraværet går opp. Men også i nedgangskonjukturer er hver dagsheltene ledestjerner. Det er disse som blir portrettintervjuet på TV, og i aviser og blader.

En av de virkelig store hverdagsheltene rundt milenniumsskiftet var den hardt brannskadde svenske brannmannen Lasse Gustavsson.

Med stor suksess reiste han land og strand rundt med foredraget «Lev videre » bygget på boken om seg selv med samme tittel.

Dette er altså de nye heltene. Dette er mennesker som tross store handikap trosser en uførekarriere og/eller kjemper seg tilbake til et såkalt verdig liv.

Historier om hverdagshelten peker altså utover seg selv og til generelle moralske tendenser i samfunnet. Det nye fokuset på livsstilssykdommer aksentuerer denne utviklingen. Med institueringen av begrepet retten til god helse, produseres det derved også en forestilling om plikten til å ta vare på sin egen helse. De som ikke greier det, faller i vår tids optikk i synd.

Slik sett får man i FrPs «velferdssamfunn » en overgang fra årsakstenkning til ansvarstenkning. Den som er trygdet uten tegn til ytre skade eller lyte skal føle ekstra skam fordi han og hun ikke tar seg sammen og treffer de riktige valgene.

Dette er den nye typen uverdig trengende. Og nå vil FrP gjennom sin nye sosialpolitikk støte flere ut. At dette partiet våger å kalle seg partiet for folk flest, viser bare hvor skamløst det er.