Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Jeg ble arrestert i dag.

– Har du vært i fengsel før?

– Ja, tre ganger.

– Hva er du anklaget for?

– Prostitusjon. Dette er ikke bra, sier Khalat Ali.

Jeg møter henne i fengslet i Suleymaniya. Hun er bare 21 år gammel.

Vanære å bli fengslet.

– Siden 1999 har vi i samarbeid med Norsk Folkehjelp forsøkt å hjelpe fengslede kvinner her i Suleymaniyas fengsel, forteller Dedar Juma Muhamad, daglig leder av Khanzad, et sosialt og kulturelt senter for kvinner i irakiske Kurdistan.

Khanzad ble etablert i 1996 og har i dag en stab på 17 personer inkludert sjåfør. Seks sosialarbeidere, alle sammen jenter, jobber med de ulike prosjektene. Ett av disse prosjektene er altså fengslet i Suleymaniya, eller Slemani som de sier her.

– Våre sosialarbeidere besøker de fengslede kvinnene daglig. Hver kvinne har sin egen profil. Ingen av kvinnenes familiemedlemmer følger dem opp om de havner i fengsel. For en fengselsdom anses som en vanære i Kurdistan. Dermed må Khanzad gjøre denne oppfølgingsjobben, noe vi er bedt om å gjøre av Inneriksdepartementet, forteller Dedar.

I mars 2009 jobbet de med 26 fengslede kvinner, i april med 21.

Reformhus.

Khanzad har advokater som følger opp de enkelte sakene og skal forsøke å forhindre at kvinnene blir sittende lenge i varetekt. For fengslet i Suleymaniya, et mannsfengsel med en kvinneavdeling som har en kapasitet på inntil 35 kvinner, er et varetektsfengsel.

I begynnelsen av inneværende år startet Khanzad også å jobbe med kvinnelige fanger under 18 år. Dette er en spesiell avdeling som ikke kalles fengsel, men reformhus. For disse arrangerer Khanzad ulike aktiviteter av kulturell art som sying, maling og en del sportslige øvelser. 8. mars hadde de en utstilling av ting kvinnene hadde lagd i fengslet.

– Vi hjelper også kvinnene med medisinske saker, for eksempel å skaffe lege om de trenger dette. Dessuten arrangerer vi seminarer for de ansatte om hvordan de fengslede kvinnene bør behandles, sier Dedar.

Drapsfare.

På høytidsdager som for eksempel julaften og nyttår lager Khanzad fester for jentene. Mange av dem mangler ikke bare utdannelse, men er også analfabeter. Khanzad forsøker å arrangere kurs, blant annet datakurs og har et eget prosjekt hvor de jobber med helt spesielle sosiale problemer som kvinner i irakisk og kurdisk kultur har.

– Vår kultur er ikke god mot kvinnene. Når disse slipper ut av fengslet, står flere av dem i fare for å bli drept av sin egen ektemann eller andre familiemedlemmer. Vi hjelper noen av dem med beskyttelse, forteller Dedar.

Det er så en norsk journalist, med god peiling på kriminalomsorg, må klype seg litt i armen, ta en liten time out og reflektere litt over hvorfor mennesker behandles så ulikt verden over.

Trengte større plass.

Siden vi har forhåndsgodkjenningen i orden, tar det ikke lang tid før vi står inne på fengselssjefen Nereman Aziz Fake Muhamads kontor. I brun uniform og mørkt hår med sideskill ser han på oss med et fast blikk.

Mellom oss har han et stort skrivebord med et kurdisk flagg på halv stang. Ukjent av hvilken grunn.

Da jeg vil at han skal fortelle meg litt om fengslets historie, smiler han litt og forteller at han bare har vært ansatt på anstalten ei uke.

Mannen er utdannet politi, som resten av de ansatte på fengslet, men har nylig kommet tilbake fra et 25 dagers fengselskurs i London. Så litt veit han.

Blant annet at fengslet tidligere var en skole, så et offentlig kontor før det i 1997 ble fengsel. Det gamle fengslet i Suleymaniya ble for lite, de trengte et stort varetektsfengsel.

Fellesrom.

117 ansatte jobber i fengslet, samtlige kommer fra politiet. I slutten av april soner 200 fanger her. 14 av dem er kvinner.

Fengselssjefen forteller at de har mange ulike saker. Det fins både de som er mistenkte for drap og for tyverier.

Noen er under etterforskning, andre er kommet lenger i rettsprosessen fram mot dom. Og noen har gjerne flere saker på seg og kan bli sittende lenge.

– Vi klassifiserer fangene etter hva de har gjort. Enkeltceller har vi ikke, men fellesrom hvor mer enn 40 fanger bor, sier fengselssjefen.

Dette gjelder imidlertid bare gutta.

Kvinnene sonet tidligere også i et fellesrom med plass til 35 senger. Dette har de nå fått gjort noe med, mye takket være Khanzad.

I dag soner kvinnene i fengslet i Suleymaniya på fem rom der det er maksimalt sju senger i hvert av dem.

Lange skift.

På kvinneavdelingen jobber det 13 politibetjenter. Alle er kvinner. Fire jobber sammen i et skift på 24 timer, forteller Shakla Hussein Abdulla.

Hun vil ikke fotograferes, så stolt er hun tydeligvis ikke av jobben. De mannlige ansatte, derimot, stiller gjerne opp for fotografen.

– Fra åtte om morgenen til klokka 15 på ettermiddagen er det fullt kjør på kvinneavdelingen. Etter det er det roligere, da kan to av oss på skifte hvile oss litt, sier Shakla.

– Hvordan jobber dere?

– Vi følger sakene. Og tar oss av besøkende. Familiebesøk han kvinnene bare ha to dager i uka, onsdag og søndag. Men noen av kvinnene får ingen familiebesøk i det hele tatt.

– Hvordan er det å ha en organisasjon som Khanzad til å overvåke hva dere gjør?

– Vi samarbeider bra med Khanzad. De gjør sin jobb, vi gjør vår. Jobbene er helt forskjellige, sier hun.

Tidlig gift, ingen utdanning.

Bevisstgjøring av kvinner gjennom utdannelse anses som nødvendig og viktig.

Men sjøl om det i Kurdistan arrangeres Kvinner-kan-kurs, nå med lokale forelesere, er kurdisk kultur svært tradisjonsbundet.

Kvinner gifter seg generelt veldig tidlig, får barn tidlig og mister dermed utdanningsmuligheter.

Det er ikke unormalt at kvinnene gifter seg i 15-16 årsalderen.

Over 50% av kvinnene gifter seg da de er mellom 17 og 24 år. Før kvinnene fyller 27 år er 90% gifte. Så er også skilsmissene mange. Flere ekteskap varer bare 1-2 år.

I tenårene er det ingen kontakt mellom gutter og jenter.De lærer ikke å bli kjente med hverandre. Ekteskapet blir den arenaen hvor de forsøker å løse sine seksuelle og emosjonelle spenninger og følelser.

Trist.

Det er ikke lett å være kvinne i Kurdistan.

Når den 21 år gamle arresterte Khalat Ali med sorg i stemmen og blikket forteller at hun er anklaget for prostitusjon, dreier det seg antagelig om at hun har vært utro mot ektemannen.

I det ekstremt partriarkalske Kurdistan er utroskap straffbart for kvinner. Ja, familiemedlemmer, ektemannen inkludert, kan til og med slippe straff fordi om de dreper henne, kan dette betraktes som et legalt æresdrap.

– Mange av de ansatte og de andre kvinnene her er helt ålreite, men ikke alle, sier hun og forteller at også mannen hennes sitter fengslet i samme anstalt, anklaget for 16 tyverier. Ekteparet er med andre ord i det amerikanerne antagelig ville kalle ”deep shit”. Khalat Ali bagatelliserer da heller ikke situasjonen, men ser likevel et lys i tunnelen.

– Jeg føler meg bare veldig trist på vegne av oss begge. Når jeg kommer ut fra fengslet om noen få dager, vil jeg vente på min mann. Hvor lenge det blir, veit jeg ikke. Men jeg vil ikke tilbake til prostitusjon, sier hun.

Kanskje tristest av alt er at det for en utenforstående oppleves som om Khalat Ali aksepterer sin situasjon.

Flykter fra mann og hjem.

Sammen med Khalat soner også 48 år gamle Adiba Baram. Hun har vært i fengslet i snart to måneder, er i likhet med Khalat anklaget for prostitusjon og venter på en dom som hun regner med faller om 15-20 dager.

– Min første mann, som jeg har tre barn med, døde. Jeg giftet meg igjen med hans bror som har vært og besøkt meg én gang i fengslet, sier hun.

Typisk nok var det hennes mann som informerte politiet om den påståtte prostitusjonen.

Adiba forteller at all kontakt med familien nå er brutt unntatt med barna som besøker henne på søndagene. Hun har to gutter på 18 og 15 år, hvorav den ene er handikappet, og en blind datter på ni år.

– Hva skal du gjøre når du løslates?

– Da skal jeg selge huset mitt i Suleymaniya, flytte til hovedstaden Erbil for å kjøpe et nytt hus der. I Erbil bor min onkel. Og jeg vil ta barna med meg.

– Hva skal du leve av?

– Fordi jeg har et barn med et handikap, får jeg bidrag fra myndighetene. Dette kan jeg leve av, sier Adiba Baram med et uttrykksløs ansikt som om Gustav Vigeland hadde modellert det i granitt.

Må få utdannelse.

Det står å lese i rapporter at de fengslede kvinnene i Suleymaniya får en bedre behandling i dag enn de fikk for bare noen få år siden. Mye av dette kan de takke Khanzad og Norsk Folkehjelp for. Og Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund som støtter fengselsprosjektet med 15.000 kroner årlig.

Det går framover. Men det går sakte i en patriarkalsk og kvinnefiendtlig kultur som den kurdiske. For her kan mennene gjerne ha flere koner, men om kvinnene så mye som ser på en annen mann enn hun er gift med, kan hun risikere å havne i fengsel. Så hvordan skal kvinnene bryte ut av dette mønsteret?

– Familien må støtte kvinnene og gi dem muligheter til utdannelse sånn mine foreldre gjorde for meg. Da vinner du makt og sjøltillit, sier Rezan, som jobber på et senter i den lille landsbyen Rania der de forsøker å bekjempe kvinnevold.

Også dette arbeidet støttes av Norsk Folkehjelp.

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Jeg ble arrestert i dag.

– Har du vært i fengsel før?

– Ja, tre ganger.

– Hva er du anklaget for?

– Prostitusjon. Dette er ikke bra, sier Khalat Ali.

Jeg møter henne i fengslet i Suleymaniya. Hun er bare 21 år gammel.

Vanære å bli fengslet.

– Siden 1999 har vi i samarbeid med Norsk Folkehjelp forsøkt å hjelpe fengslede kvinner her i Suleymaniyas fengsel, forteller Dedar Juma Muhamad, daglig leder av Khanzad, et sosialt og kulturelt senter for kvinner i irakiske Kurdistan.

Khanzad ble etablert i 1996 og har i dag en stab på 17 personer inkludert sjåfør. Seks sosialarbeidere, alle sammen jenter, jobber med de ulike prosjektene. Ett av disse prosjektene er altså fengslet i Suleymaniya, eller Slemani som de sier her.

– Våre sosialarbeidere besøker de fengslede kvinnene daglig. Hver kvinne har sin egen profil. Ingen av kvinnenes familiemedlemmer følger dem opp om de havner i fengsel. For en fengselsdom anses som en vanære i Kurdistan. Dermed må Khanzad gjøre denne oppfølgingsjobben, noe vi er bedt om å gjøre av Inneriksdepartementet, forteller Dedar.

I mars 2009 jobbet de med 26 fengslede kvinner, i april med 21.

Reformhus.

Khanzad har advokater som følger opp de enkelte sakene og skal forsøke å forhindre at kvinnene blir sittende lenge i varetekt. For fengslet i Suleymaniya, et mannsfengsel med en kvinneavdeling som har en kapasitet på inntil 35 kvinner, er et varetektsfengsel.

I begynnelsen av inneværende år startet Khanzad også å jobbe med kvinnelige fanger under 18 år. Dette er en spesiell avdeling som ikke kalles fengsel, men reformhus. For disse arrangerer Khanzad ulike aktiviteter av kulturell art som sying, maling og en del sportslige øvelser. 8. mars hadde de en utstilling av ting kvinnene hadde lagd i fengslet.

– Vi hjelper også kvinnene med medisinske saker, for eksempel å skaffe lege om de trenger dette. Dessuten arrangerer vi seminarer for de ansatte om hvordan de fengslede kvinnene bør behandles, sier Dedar.

Drapsfare.

På høytidsdager som for eksempel julaften og nyttår lager Khanzad fester for jentene. Mange av dem mangler ikke bare utdannelse, men er også analfabeter. Khanzad forsøker å arrangere kurs, blant annet datakurs og har et eget prosjekt hvor de jobber med helt spesielle sosiale problemer som kvinner i irakisk og kurdisk kultur har.

– Vår kultur er ikke god mot kvinnene. Når disse slipper ut av fengslet, står flere av dem i fare for å bli drept av sin egen ektemann eller andre familiemedlemmer. Vi hjelper noen av dem med beskyttelse, forteller Dedar.

Det er så en norsk journalist, med god peiling på kriminalomsorg, må klype seg litt i armen, ta en liten time out og reflektere litt over hvorfor mennesker behandles så ulikt verden over.

Trengte større plass.

Siden vi har forhåndsgodkjenningen i orden, tar det ikke lang tid før vi står inne på fengselssjefen Nereman Aziz Fake Muhamads kontor. I brun uniform og mørkt hår med sideskill ser han på oss med et fast blikk.

Mellom oss har han et stort skrivebord med et kurdisk flagg på halv stang. Ukjent av hvilken grunn.

Da jeg vil at han skal fortelle meg litt om fengslets historie, smiler han litt og forteller at han bare har vært ansatt på anstalten ei uke.

Mannen er utdannet politi, som resten av de ansatte på fengslet, men har nylig kommet tilbake fra et 25 dagers fengselskurs i London. Så litt veit han.

Blant annet at fengslet tidligere var en skole, så et offentlig kontor før det i 1997 ble fengsel. Det gamle fengslet i Suleymaniya ble for lite, de trengte et stort varetektsfengsel.

Fellesrom.

117 ansatte jobber i fengslet, samtlige kommer fra politiet. I slutten av april soner 200 fanger her. 14 av dem er kvinner.

Fengselssjefen forteller at de har mange ulike saker. Det fins både de som er mistenkte for drap og for tyverier.

Noen er under etterforskning, andre er kommet lenger i rettsprosessen fram mot dom. Og noen har gjerne flere saker på seg og kan bli sittende lenge.

– Vi klassifiserer fangene etter hva de har gjort. Enkeltceller har vi ikke, men fellesrom hvor mer enn 40 fanger bor, sier fengselssjefen.

Dette gjelder imidlertid bare gutta.

Kvinnene sonet tidligere også i et fellesrom med plass til 35 senger. Dette har de nå fått gjort noe med, mye takket være Khanzad.

I dag soner kvinnene i fengslet i Suleymaniya på fem rom der det er maksimalt sju senger i hvert av dem.

Lange skift.

På kvinneavdelingen jobber det 13 politibetjenter. Alle er kvinner. Fire jobber sammen i et skift på 24 timer, forteller Shakla Hussein Abdulla.

Hun vil ikke fotograferes, så stolt er hun tydeligvis ikke av jobben. De mannlige ansatte, derimot, stiller gjerne opp for fotografen.

– Fra åtte om morgenen til klokka 15 på ettermiddagen er det fullt kjør på kvinneavdelingen. Etter det er det roligere, da kan to av oss på skifte hvile oss litt, sier Shakla.

– Hvordan jobber dere?

– Vi følger sakene. Og tar oss av besøkende. Familiebesøk han kvinnene bare ha to dager i uka, onsdag og søndag. Men noen av kvinnene får ingen familiebesøk i det hele tatt.

– Hvordan er det å ha en organisasjon som Khanzad til å overvåke hva dere gjør?

– Vi samarbeider bra med Khanzad. De gjør sin jobb, vi gjør vår. Jobbene er helt forskjellige, sier hun.

Tidlig gift, ingen utdanning.

Bevisstgjøring av kvinner gjennom utdannelse anses som nødvendig og viktig.

Men sjøl om det i Kurdistan arrangeres Kvinner-kan-kurs, nå med lokale forelesere, er kurdisk kultur svært tradisjonsbundet.

Kvinner gifter seg generelt veldig tidlig, får barn tidlig og mister dermed utdanningsmuligheter.

Det er ikke unormalt at kvinnene gifter seg i 15-16 årsalderen.

Over 50% av kvinnene gifter seg da de er mellom 17 og 24 år. Før kvinnene fyller 27 år er 90% gifte. Så er også skilsmissene mange. Flere ekteskap varer bare 1-2 år.

I tenårene er det ingen kontakt mellom gutter og jenter.De lærer ikke å bli kjente med hverandre. Ekteskapet blir den arenaen hvor de forsøker å løse sine seksuelle og emosjonelle spenninger og følelser.

Trist.

Det er ikke lett å være kvinne i Kurdistan.

Når den 21 år gamle arresterte Khalat Ali med sorg i stemmen og blikket forteller at hun er anklaget for prostitusjon, dreier det seg antagelig om at hun har vært utro mot ektemannen.

I det ekstremt partriarkalske Kurdistan er utroskap straffbart for kvinner. Ja, familiemedlemmer, ektemannen inkludert, kan til og med slippe straff fordi om de dreper henne, kan dette betraktes som et legalt æresdrap.

– Mange av de ansatte og de andre kvinnene her er helt ålreite, men ikke alle, sier hun og forteller at også mannen hennes sitter fengslet i samme anstalt, anklaget for 16 tyverier. Ekteparet er med andre ord i det amerikanerne antagelig ville kalle ”deep shit”. Khalat Ali bagatelliserer da heller ikke situasjonen, men ser likevel et lys i tunnelen.

– Jeg føler meg bare veldig trist på vegne av oss begge. Når jeg kommer ut fra fengslet om noen få dager, vil jeg vente på min mann. Hvor lenge det blir, veit jeg ikke. Men jeg vil ikke tilbake til prostitusjon, sier hun.

Kanskje tristest av alt er at det for en utenforstående oppleves som om Khalat Ali aksepterer sin situasjon.

Flykter fra mann og hjem.

Sammen med Khalat soner også 48 år gamle Adiba Baram. Hun har vært i fengslet i snart to måneder, er i likhet med Khalat anklaget for prostitusjon og venter på en dom som hun regner med faller om 15-20 dager.

– Min første mann, som jeg har tre barn med, døde. Jeg giftet meg igjen med hans bror som har vært og besøkt meg én gang i fengslet, sier hun.

Typisk nok var det hennes mann som informerte politiet om den påståtte prostitusjonen.

Adiba forteller at all kontakt med familien nå er brutt unntatt med barna som besøker henne på søndagene. Hun har to gutter på 18 og 15 år, hvorav den ene er handikappet, og en blind datter på ni år.

– Hva skal du gjøre når du løslates?

– Da skal jeg selge huset mitt i Suleymaniya, flytte til hovedstaden Erbil for å kjøpe et nytt hus der. I Erbil bor min onkel. Og jeg vil ta barna med meg.

– Hva skal du leve av?

– Fordi jeg har et barn med et handikap, får jeg bidrag fra myndighetene. Dette kan jeg leve av, sier Adiba Baram med et uttrykksløs ansikt som om Gustav Vigeland hadde modellert det i granitt.

Må få utdannelse.

Det står å lese i rapporter at de fengslede kvinnene i Suleymaniya får en bedre behandling i dag enn de fikk for bare noen få år siden. Mye av dette kan de takke Khanzad og Norsk Folkehjelp for. Og Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund som støtter fengselsprosjektet med 15.000 kroner årlig.

Det går framover. Men det går sakte i en patriarkalsk og kvinnefiendtlig kultur som den kurdiske. For her kan mennene gjerne ha flere koner, men om kvinnene så mye som ser på en annen mann enn hun er gift med, kan hun risikere å havne i fengsel. Så hvordan skal kvinnene bryte ut av dette mønsteret?

– Familien må støtte kvinnene og gi dem muligheter til utdannelse sånn mine foreldre gjorde for meg. Da vinner du makt og sjøltillit, sier Rezan, som jobber på et senter i den lille landsbyen Rania der de forsøker å bekjempe kvinnevold.

Også dette arbeidet støttes av Norsk Folkehjelp.