Svein-Yngve Madssen, LO-Aktuelt

sym@lomedia.no

At det eksisterer private barnevernsinstitusjoner har alltid forundret meg. Jeg forstår naturligvis hvorfor det er et marked og at det kan være lukrativt. Men at de eksisterer i et velferdssamfunn hvor arbeiderbevegelsen har hatt den tyngste hånden på rattet, er nesten uforståelig. Hvor går den ideologiske skillelinjen mellom våre mest sårbare barn og omsorgen for vår gamle bestemor som vi nekter å sette på anbud?

Det eneste svaret jeg finner troverdig er at det ikke finnes noen ideologi. Den konklusjonen styrkes av en artikkel i siste utgave av Fontene, som du også kan lese på FriFagbevegelse.no. Her dokumenterer Fontene at kommunene kjøper mer privat barnvern, helse og omsorg enn noen gang tidligere. Fire år med en rødgrønn regjering har bidratt til at innkjøpene er opp 39 prosent. Ifølge Fontene og kommunenes innrapportering til staten brukte kommunene 7,8 milliarder kroner på kjøp av tjenester fra private selskaper og stiftelser; opp fra 5,6 milliarder kroner for fire år siden.

Det er riktig nok en viss forskjell mellom graden av innkjøp ut fra om det er en høyrestyrt kommune eller om den er venstrestyrt. Arbeiderparti-styrte Kongsvinger bruker for eksempel mer penger per innbygger på private tjenester enn høyborgen til Fremskrittspartiet, Os i Hordaland. Og i Kongsvinger har veksten vært på 31 prosent siden 2005, godt over prisveksten i samfunnet. Kongsvinger-ordfører Arve Bones har neppe en dårligere ideologisk forankring enn andre rødgrønne ordførere rundt om i landet.

Jeg tror heller ikke han føler mindre omsorg for barn eller eldre. Privatiseringen er et resultat av at det offentlige over lang tid har sviktet sin oppgave og private løsninger har vokst fram for å dekke et helt nødvendig behov. De som arbeider i private institusjoner har den samme faglige kompetansen, det samme engasjementet og den samme yrkesstoltheten som sine offentlige ansatte kolleger. Om noe har de privat ansatte dårligere lønns- og arbeidsvilkår fordi deres private eiere skal tjene penger på driften. Og det er her ideologien skal ligge. Ingen skal tjene penger på andres armod – enten de er et sårbart barn eller en omsorgstrengende bestemor.

Det er ingen tvil om at den rødgrønne regjeringen prioriterer offentlig løsninger framfor skattelette og privatisering. Men det er ute i kommunene de må løse oppgavene med de bevilgningene de har til rådighet. En rødgrønn regjering gir ikke nødvendigvis rødgrønn velferd og omsorg. Og det viktigste er kanskje ikke ideologi, men at de som trenger hjelp får hjelp?

Svein-Yngve Madssen, LO-Aktuelt

sym@lomedia.no

At det eksisterer private barnevernsinstitusjoner har alltid forundret meg. Jeg forstår naturligvis hvorfor det er et marked og at det kan være lukrativt. Men at de eksisterer i et velferdssamfunn hvor arbeiderbevegelsen har hatt den tyngste hånden på rattet, er nesten uforståelig. Hvor går den ideologiske skillelinjen mellom våre mest sårbare barn og omsorgen for vår gamle bestemor som vi nekter å sette på anbud?

Det eneste svaret jeg finner troverdig er at det ikke finnes noen ideologi. Den konklusjonen styrkes av en artikkel i siste utgave av Fontene, som du også kan lese på FriFagbevegelse.no. Her dokumenterer Fontene at kommunene kjøper mer privat barnvern, helse og omsorg enn noen gang tidligere. Fire år med en rødgrønn regjering har bidratt til at innkjøpene er opp 39 prosent. Ifølge Fontene og kommunenes innrapportering til staten brukte kommunene 7,8 milliarder kroner på kjøp av tjenester fra private selskaper og stiftelser; opp fra 5,6 milliarder kroner for fire år siden.

Det er riktig nok en viss forskjell mellom graden av innkjøp ut fra om det er en høyrestyrt kommune eller om den er venstrestyrt. Arbeiderparti-styrte Kongsvinger bruker for eksempel mer penger per innbygger på private tjenester enn høyborgen til Fremskrittspartiet, Os i Hordaland. Og i Kongsvinger har veksten vært på 31 prosent siden 2005, godt over prisveksten i samfunnet. Kongsvinger-ordfører Arve Bones har neppe en dårligere ideologisk forankring enn andre rødgrønne ordførere rundt om i landet.

Jeg tror heller ikke han føler mindre omsorg for barn eller eldre. Privatiseringen er et resultat av at det offentlige over lang tid har sviktet sin oppgave og private løsninger har vokst fram for å dekke et helt nødvendig behov. De som arbeider i private institusjoner har den samme faglige kompetansen, det samme engasjementet og den samme yrkesstoltheten som sine offentlige ansatte kolleger. Om noe har de privat ansatte dårligere lønns- og arbeidsvilkår fordi deres private eiere skal tjene penger på driften. Og det er her ideologien skal ligge. Ingen skal tjene penger på andres armod – enten de er et sårbart barn eller en omsorgstrengende bestemor.

Det er ingen tvil om at den rødgrønne regjeringen prioriterer offentlig løsninger framfor skattelette og privatisering. Men det er ute i kommunene de må løse oppgavene med de bevilgningene de har til rådighet. En rødgrønn regjering gir ikke nødvendigvis rødgrønn velferd og omsorg. Og det viktigste er kanskje ikke ideologi, men at de som trenger hjelp får hjelp?