Norstats måling for Vårt Land viser at KrF i januar hadde en oppslutning på 4,9 prosent, og at tendensen etter valget har vært fallende. Aardal mener det er dekning for å si at KrF er farlig nær sperregrensen.

– Partiet finner ikke saken med stor S som vil virke samlende i egne rekker, og samtidig appellerer til nye velgere. KrF mangler en ny konstantstøtte. Det var en klar vinnersak i 1997 og ga partiet det beste valgresultatet noensinne, sier Aardal til NTB.

Tapt tiår

Valgforskeren mener at det dårlige resultatet i januar er i tråd med det meningsmålingene har registrert for KrF i lang tid. Derfor kom ikke det svake valgresultatet som noen overraskelse. Hele tiåret fram til årsskiftet har vært dårlig for KrF. I nyere tid står 1997 fram som unntaksvalget.

– Kurven fra de 12 månedene forut for valget sist høst viser at den dårlige oppslutningen har vært normalen, snarere enn unntaket. Det har ikke skjedd noe dramatisk i det siste. Partiet har ligget stabilt lavt. Overraskelsen var kanskje at det ikke klarte å løfte seg i valgkampen, sier Aardal.

Han mener at det svake resultatet over lang tid må bekymre partiledelsen atskillig mer enn et brått fall etter en dårlig håndtert sak. Slike nedturer kan man jobbe seg opp fra, mens et nærmest evigvarende dårlig resultatet virker nedbrytende.

Ikke bare til Frp

– Tallene viser at KrF taper velgere både til H og Frp. Den utbredte oppfatningen om at alle går til Fremskrittspartiet, stemmer ikke. Kanskje er det slik på Sørvestlandet, men det er store geografiske forskjeller. Det er også grupperinger som orienterer seg i sosialdemokratisk retning, sier Aardal.

Han mener det er en tendens til å forskjønne bildet av Valgerd Svarstad Hauglands ledertid og at det er for enkelt å si at alle gladvelgerne forsvant med henne.

– Vel hadde KrF noen gode år rundt den tiden, men vi skal huske at det stadig var gnisninger mellom statsminister Kjell Magne Bondevik og partileder Svarstad Haugland. Den delte løsningen var ikke alltid harmonisk, sier valgforskeren.

Dilemma

KrF må trolig belage seg på å leve perioden ut i en klemt sentrumsposisjon sammen med et sterkt krympet Venstre. På den ene siden vokser blokken H-Frp seg stadig sterkere, mens det rødgrønne flertallet systematisk banker gjennom sin politikk uten behov for forlik i Stortinget.

Aardal peker på at Dagfinn Høybråten foretrakk Høyre ved forrige valg, uten at det ga gevinst.

– Skulle KrF åpne for Frp, vil det føre til store avskallinger som må hentes inn annet steds fra. Beveger KrF seg i retning av de rødgrønne, vil det også skape stor indre strid. Mange ser SV som en like stor fiende som Frp. KrF er kort og godt i en trengt posisjon og veldig alene. Og det er finnes ingen kjappe løsninger, sier Aardal. (ANB-NTB)

Norstats måling for Vårt Land viser at KrF i januar hadde en oppslutning på 4,9 prosent, og at tendensen etter valget har vært fallende. Aardal mener det er dekning for å si at KrF er farlig nær sperregrensen.

– Partiet finner ikke saken med stor S som vil virke samlende i egne rekker, og samtidig appellerer til nye velgere. KrF mangler en ny konstantstøtte. Det var en klar vinnersak i 1997 og ga partiet det beste valgresultatet noensinne, sier Aardal til NTB.

Tapt tiår

Valgforskeren mener at det dårlige resultatet i januar er i tråd med det meningsmålingene har registrert for KrF i lang tid. Derfor kom ikke det svake valgresultatet som noen overraskelse. Hele tiåret fram til årsskiftet har vært dårlig for KrF. I nyere tid står 1997 fram som unntaksvalget.

– Kurven fra de 12 månedene forut for valget sist høst viser at den dårlige oppslutningen har vært normalen, snarere enn unntaket. Det har ikke skjedd noe dramatisk i det siste. Partiet har ligget stabilt lavt. Overraskelsen var kanskje at det ikke klarte å løfte seg i valgkampen, sier Aardal.

Han mener at det svake resultatet over lang tid må bekymre partiledelsen atskillig mer enn et brått fall etter en dårlig håndtert sak. Slike nedturer kan man jobbe seg opp fra, mens et nærmest evigvarende dårlig resultatet virker nedbrytende.

Ikke bare til Frp

– Tallene viser at KrF taper velgere både til H og Frp. Den utbredte oppfatningen om at alle går til Fremskrittspartiet, stemmer ikke. Kanskje er det slik på Sørvestlandet, men det er store geografiske forskjeller. Det er også grupperinger som orienterer seg i sosialdemokratisk retning, sier Aardal.

Han mener det er en tendens til å forskjønne bildet av Valgerd Svarstad Hauglands ledertid og at det er for enkelt å si at alle gladvelgerne forsvant med henne.

– Vel hadde KrF noen gode år rundt den tiden, men vi skal huske at det stadig var gnisninger mellom statsminister Kjell Magne Bondevik og partileder Svarstad Haugland. Den delte løsningen var ikke alltid harmonisk, sier valgforskeren.

Dilemma

KrF må trolig belage seg på å leve perioden ut i en klemt sentrumsposisjon sammen med et sterkt krympet Venstre. På den ene siden vokser blokken H-Frp seg stadig sterkere, mens det rødgrønne flertallet systematisk banker gjennom sin politikk uten behov for forlik i Stortinget.

Aardal peker på at Dagfinn Høybråten foretrakk Høyre ved forrige valg, uten at det ga gevinst.

– Skulle KrF åpne for Frp, vil det føre til store avskallinger som må hentes inn annet steds fra. Beveger KrF seg i retning av de rødgrønne, vil det også skape stor indre strid. Mange ser SV som en like stor fiende som Frp. KrF er kort og godt i en trengt posisjon og veldig alene. Og det er finnes ingen kjappe løsninger, sier Aardal. (ANB-NTB)