Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Noe av det siste jeg fikk med meg i dag morges sammen med hastekaffen før avgang til jobben, var KrF-leder Høybråtens rimelig tydelige støtte til sin 2. nestleder Inger Lise Hansens friske utspill om enkeltsaker som per dato bryter med partiets ganske ferske prinsipprogram. Partilederen er ikke enig i standpunktene hennes, men ber om takhøyde i eget parti for at hun vil ha en debatt om vanskelige temaer. Så langt er det et godt tegn. Men det spørs om det hjelper noe særlig.

Det er de mest dogmatiske og konservative krefter i KrF som har tatt sterkest avstand fra Hansens utspill om støtte til homofile ekteskap, hennes avstand til Israels murbygging mot palestinerne, hennes avslappete forhold til kristenkravet for å være aktiv i partiet, samt et tydelig ja til norsk EU-medlemskap. Det er ikke bare i KrF disse tankene skaper debatt, men motreaksjonene gir sterkere utslag i dette partiet. Mens andre partier helt sikkert hadde tatt debatten på strak arm, er det grunnleggende krefter i KrF som ikke en gang vil snakke om disse spørsmålene.

Her ligger ikke bare Inger Lise Hansens problem, men en nesten håpløs utfordring for et hvilket som helst menneske som påtar seg lederrollen i KrF. Motkreftene i partiet er så grunnleggende og sterke, at debattene ikke en gang vil vitalisere partiorganisasjonen, men heller forsterke frontene enda mer. Avstanden mellom full politisk debattåpenhet og den tydelige geografisk befestede konservatismen er så stor at utgangspunktet for debatt om vanskelige spørsmål nærmest er dødfødt.

Inger Lise Hansen blir neppe den siste aktive KrF-politiker som risikerer å bli skviset ut over sidelinja for sin åpenhet. Selv om viljen og hensikten var god nok, valgte hun på mange måter feil parti å innby til debatt i. Temaene hun tar opp er for vanskelige for de sterkest troende i partiet. Problemet er grunnleggende, og på mange måter et håpløst utgangspunkt for å øke takhøyden. Det viser de mange sterke motreaksjonene innen KrFs rekker, selv om støttespillerne også har gitt lyd fra seg.

Det foregår friske debatter om vanskelige temaer også i andre partier. Det er heller ikke ukjent at friske debattanter i andre partier både har vært nøytralisert og frosset ut av egne rekker. Likevel virker takhøyden totalt sett mye romsligere. Det er lov å ha en annen mening enn det flertallet har bestemt. Å ikke våge å ta vanskelige debatter, er noe av det verste et hvilket som helst politisk parti kan gi seg i kast med. Det har de fleste andre forstått og praktisert brukbart.

Til Inger Lise Hansens fordel er det et faktum at det finnes mange bekjennende kristne også i andre partier. De bærer meg seg grunnleggende kristne verdier i sitt politiske virke og føler seg bekvemme med å få delta i åpne debatter om de temaene de er opptatt av – både hverdagslige og mer kompliserte. Kanskje har de sett arenaer som virker mer imøtekommende og romslige også for de spørsmål som krever en bredere og mer åpen diskusjon før de tar sine standpunkter. Kanskje føler de seg mer bekvemme med politiske meningsfeller som i alle fall er villige til å ta debatten. Selv om både Høybråten og Hareide har gitt armlengders invitasjon til å støtte Hansens ønske om debatt, står dessverre armkutterne i kø for å stanse initiativet – uten å ta debatten. Det er et elendig utgangspunkt for nye målinger av takhøyden i KrF.

Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Noe av det siste jeg fikk med meg i dag morges sammen med hastekaffen før avgang til jobben, var KrF-leder Høybråtens rimelig tydelige støtte til sin 2. nestleder Inger Lise Hansens friske utspill om enkeltsaker som per dato bryter med partiets ganske ferske prinsipprogram. Partilederen er ikke enig i standpunktene hennes, men ber om takhøyde i eget parti for at hun vil ha en debatt om vanskelige temaer. Så langt er det et godt tegn. Men det spørs om det hjelper noe særlig.

Det er de mest dogmatiske og konservative krefter i KrF som har tatt sterkest avstand fra Hansens utspill om støtte til homofile ekteskap, hennes avstand til Israels murbygging mot palestinerne, hennes avslappete forhold til kristenkravet for å være aktiv i partiet, samt et tydelig ja til norsk EU-medlemskap. Det er ikke bare i KrF disse tankene skaper debatt, men motreaksjonene gir sterkere utslag i dette partiet. Mens andre partier helt sikkert hadde tatt debatten på strak arm, er det grunnleggende krefter i KrF som ikke en gang vil snakke om disse spørsmålene.

Her ligger ikke bare Inger Lise Hansens problem, men en nesten håpløs utfordring for et hvilket som helst menneske som påtar seg lederrollen i KrF. Motkreftene i partiet er så grunnleggende og sterke, at debattene ikke en gang vil vitalisere partiorganisasjonen, men heller forsterke frontene enda mer. Avstanden mellom full politisk debattåpenhet og den tydelige geografisk befestede konservatismen er så stor at utgangspunktet for debatt om vanskelige spørsmål nærmest er dødfødt.

Inger Lise Hansen blir neppe den siste aktive KrF-politiker som risikerer å bli skviset ut over sidelinja for sin åpenhet. Selv om viljen og hensikten var god nok, valgte hun på mange måter feil parti å innby til debatt i. Temaene hun tar opp er for vanskelige for de sterkest troende i partiet. Problemet er grunnleggende, og på mange måter et håpløst utgangspunkt for å øke takhøyden. Det viser de mange sterke motreaksjonene innen KrFs rekker, selv om støttespillerne også har gitt lyd fra seg.

Det foregår friske debatter om vanskelige temaer også i andre partier. Det er heller ikke ukjent at friske debattanter i andre partier både har vært nøytralisert og frosset ut av egne rekker. Likevel virker takhøyden totalt sett mye romsligere. Det er lov å ha en annen mening enn det flertallet har bestemt. Å ikke våge å ta vanskelige debatter, er noe av det verste et hvilket som helst politisk parti kan gi seg i kast med. Det har de fleste andre forstått og praktisert brukbart.

Til Inger Lise Hansens fordel er det et faktum at det finnes mange bekjennende kristne også i andre partier. De bærer meg seg grunnleggende kristne verdier i sitt politiske virke og føler seg bekvemme med å få delta i åpne debatter om de temaene de er opptatt av – både hverdagslige og mer kompliserte. Kanskje har de sett arenaer som virker mer imøtekommende og romslige også for de spørsmål som krever en bredere og mer åpen diskusjon før de tar sine standpunkter. Kanskje føler de seg mer bekvemme med politiske meningsfeller som i alle fall er villige til å ta debatten. Selv om både Høybråten og Hareide har gitt armlengders invitasjon til å støtte Hansens ønske om debatt, står dessverre armkutterne i kø for å stanse initiativet – uten å ta debatten. Det er et elendig utgangspunkt for nye målinger av takhøyden i KrF.