Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Når bare 60 prosent av mellomdistansetogene og 70 prosent av lokaltogene klarer å holde rutetida, er toget som effektiv kollektivformidler nærmest en vits. Det bekrefter bare hvor alvorlig det står til med denne delen av det norske transporttilbudet.

Mangel på nyinvesteringer og vedlikehold slår for alvor inn i hverdagen både for passasjerer og vareleverandører. For mange har jobbreiser med tog vært en lidelse store deler av vinteren. Den siste som nå har fått nok er Posten Norge, som har varslet at store deler av godstransporten vil bli flyttet fra tog til lastebiler. Samferdselssektoren og miljømålene taper veldig mye på denne situasjonen.

For samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa er togkaoset et tungt og ubehagelig emne. Det er veldig lett å peke ut henne som syndebukk fordi hun sitter med det politiske ansvaret for togtrafikken. Samtidig er det altfor lett å gjøre nettopp det.

Når stortingsrepresentantene Ingjerd Schou (Høyre) og Knut Arild Hareide (KrF) nå melder seg til hylekoret og kaller togkaoset et nederlag for Kleppa og etterlyser politisk handlekraft for å gjenopprette tilliten til togtransporten, blir det rett og slett patetisk. Begge har statsråderfaring fra hver sin regjering og har nok kunnskaper til å vite at en statsråds ansvar for kompliserte saker ikke løses med å knipse fingrene og snu verden rundt over natta.

Schou peker til og med på at kaoset kan forklares i 50 års forsømmelse av vedlikeholdet på jernbanenettet. Fem tiår med regjeringsmakt har vært rikelig fordelt med både blå, røde, sentrumsorienterte og rødgrønne regjeringer. Det har heller ikke vært noen hemmelighet for noen på Stortinget at jernbanetransporten har skrantet i mange år. Derfor virker det voldsomme kravet om hurtigvirkende politisk handlekraft nesten for dumt.

Dessverre er både det tekniske jernbaneanlegget og kapasitetsutnyttelsen av det veldig sårbart. Nytt og gammelt om hverandre, og en stadig økning av passasjerantallet og godsmengden, vil før eller senere nå et metningspunkt. Om vi er der allerede, skal stå usagt, men det er mange tegn på at smerteterskelen er veldig nær.

Da gjenstår det kanskje bare en ting: Starte helt forfra og bygge nye, moderne jernbanestrekninger til de største byene en gang til. En uhorvelig investering som fellesskapet på lang sikt vil tjene inn igjen mange ganger. Det krever det samme langsiktige og forpliktende politiske samarbeidet som Schou lover å bli med på. Hvis alle regjeringsvarianter de siste 50 årene faktisk hadde tenkt på samme måten, kunne vi i dag hatt et kaos mindre å forholde oss til.

Når så ikke har vært tilfelle, blir det helt feil å hive seg over samferdselsministeren. Togkaoset er et stjerneeksempel på hvordan felles politisk ansvar kan forvaltes med venstrehånda over veldig lang tid. Hvis den politiske godviljen ikke har sammenheng med faktisk handling, er risikoen for avsporing ganske nær. Å få orden på togtrafikken er en kjempejobb som krever sin egen handlingsregel der fellesskapet står bak og løfter i flokk over den tida som trengs.

Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Når bare 60 prosent av mellomdistansetogene og 70 prosent av lokaltogene klarer å holde rutetida, er toget som effektiv kollektivformidler nærmest en vits. Det bekrefter bare hvor alvorlig det står til med denne delen av det norske transporttilbudet.

Mangel på nyinvesteringer og vedlikehold slår for alvor inn i hverdagen både for passasjerer og vareleverandører. For mange har jobbreiser med tog vært en lidelse store deler av vinteren. Den siste som nå har fått nok er Posten Norge, som har varslet at store deler av godstransporten vil bli flyttet fra tog til lastebiler. Samferdselssektoren og miljømålene taper veldig mye på denne situasjonen.

For samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa er togkaoset et tungt og ubehagelig emne. Det er veldig lett å peke ut henne som syndebukk fordi hun sitter med det politiske ansvaret for togtrafikken. Samtidig er det altfor lett å gjøre nettopp det.

Når stortingsrepresentantene Ingjerd Schou (Høyre) og Knut Arild Hareide (KrF) nå melder seg til hylekoret og kaller togkaoset et nederlag for Kleppa og etterlyser politisk handlekraft for å gjenopprette tilliten til togtransporten, blir det rett og slett patetisk. Begge har statsråderfaring fra hver sin regjering og har nok kunnskaper til å vite at en statsråds ansvar for kompliserte saker ikke løses med å knipse fingrene og snu verden rundt over natta.

Schou peker til og med på at kaoset kan forklares i 50 års forsømmelse av vedlikeholdet på jernbanenettet. Fem tiår med regjeringsmakt har vært rikelig fordelt med både blå, røde, sentrumsorienterte og rødgrønne regjeringer. Det har heller ikke vært noen hemmelighet for noen på Stortinget at jernbanetransporten har skrantet i mange år. Derfor virker det voldsomme kravet om hurtigvirkende politisk handlekraft nesten for dumt.

Dessverre er både det tekniske jernbaneanlegget og kapasitetsutnyttelsen av det veldig sårbart. Nytt og gammelt om hverandre, og en stadig økning av passasjerantallet og godsmengden, vil før eller senere nå et metningspunkt. Om vi er der allerede, skal stå usagt, men det er mange tegn på at smerteterskelen er veldig nær.

Da gjenstår det kanskje bare en ting: Starte helt forfra og bygge nye, moderne jernbanestrekninger til de største byene en gang til. En uhorvelig investering som fellesskapet på lang sikt vil tjene inn igjen mange ganger. Det krever det samme langsiktige og forpliktende politiske samarbeidet som Schou lover å bli med på. Hvis alle regjeringsvarianter de siste 50 årene faktisk hadde tenkt på samme måten, kunne vi i dag hatt et kaos mindre å forholde oss til.

Når så ikke har vært tilfelle, blir det helt feil å hive seg over samferdselsministeren. Togkaoset er et stjerneeksempel på hvordan felles politisk ansvar kan forvaltes med venstrehånda over veldig lang tid. Hvis den politiske godviljen ikke har sammenheng med faktisk handling, er risikoen for avsporing ganske nær. Å få orden på togtrafikken er en kjempejobb som krever sin egen handlingsregel der fellesskapet står bak og løfter i flokk over den tida som trengs.