Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

En fersk undersøkelse utført av Infact for Xtra personell og omtalt i Aftenposten, viser at offentlig ansatte blir stadig mer misfornøyd med sine arbeidsgivere. I helse- og sosialsektoren er bare hver tredje ansatte tilfreds med sjefen. Jobber du i privat sektor blir de misfornøyde arbeidstakerne derimot færre og færre. I 2008 var 10,2 prosent lite fornøyd med sin arbeidsgiver, ett år senere var tallet sunket til 7,8 prosent.

Det skal ikke mye fantasi til for å forstå de offentlige ansatte sin frustrasjon. Stikkord som Nav-reformen; NSB; Mesta; sykehusunderskudd; kutt i forsvaret; uro i skolen; konkurranseutsetting og kontinuerlige omstillingsprosesser – forklarer mye. Men, ikke alt.

Vi vet at følelsen av å beherske jobben og muligheten til å påvirke egen arbeidsplass er viktig for trivsel. Mange offentlige arbeidsplasser er store og komplekse, noen vil si byråkratiske og hierarkiske. Det kan være lang veg fra sykehussjefen til hjelpepleieren og portøren. I tillegg er arbeidsoppgavene uendelige; målene kan framstå som diffuse og uoppnåelige og ressursene samsvarer ikke med krav til resultat. Krydrer man det med stadige endrete rammevilkår; press fra publikum og politisk innblanding er det forståelig at hverdagen kan være utfordrende.

At man da lar sin frustrasjon komme til uttrykk som misnøye med arbeidsgiver er helt naturlig. Men hvis arbeidsgiver er din nærmeste leder, kan det like fullt være urettferdig. Noen av de tøffeste jobbene i norsk arbeidsliv har ledere og mellomledere i offentlig sektor. Du skal håndtere frustrerte ansatte; misfornøyde brukere; alltid for små ressurser og stadig hardere krav til resultat fra toppen. Samtidig som du har små muligheter til å påvirke rammevilkårene. I tillegg har mange som jobber med mennesker kontinuerlig dårlig samvittighet fordi man ikke klarer å gi pasienter, elever eller klienter det tilbudet de har krav på og sårt trenger.

Og det er heller ikke lys i tunellen. Verken sykehus, skole, universitet, jernbane, veger, politi, fengsel, forsvar eller barnevern vil få nok ressurser i årene som kommer. Mengden av omstillinger og reformer vil bare fortsette. Kravene fra brukerne vil heller ikke bli mindre.

Derfor er det helt avgjørende at regjeringen tar arbeidsgiverutfordringen på største alvor. Uten at de ansatte ivaretas og verdsettes på en skikkelig måte er det ikke mulig å få gjennomført den rødgrønne politikken innenfor helse- og sosial, skole eller samferdsel. Noen gode IA-resultater blir det heller ikke.