Positiv psykologi
Skal vi komme noe videre, både i politikk og i samfunnslivet for øvrig, må vi akseptere at noen har andre synspunkter enn oss sjøl.
Den tidligere amerikanske journalisten Barbara Ehrenreich går i sin siste bok ”Bright-sided” (på norsk ”Livets lyse sider”) til frontalangrep på såkalt positiv tenkning, ideologien som helt i analogi med de mest fanatiske religiøse bevegelser prediker at bare vi tenker positivt, så flytter vi fjell. Ehrenreich ble utsatt for denne positivitetens predikanter da hun fikk brystkreft. Og reagerte naturlig nok med en smule raseri. Og ei bok.
Med positiv tenkning, ville alt gå over. Også kreften. I USA er denne tenkningen særlig knyttet til konservative – ja, sågar reaksjonære religiøse bevegelser. Mens negative tanker, derimot, anses som destruktive og livsfiendtlige. Negativ betyr i denne sammenhengen stort sett enhver form for kritikk. Negativ tenkning, forstått på denne måten, skys i alle totalitære samfunn – altså i de mest ekstreme kapitalistiske samfunn og i næringslivet eller andre lukkede samfunnsformasjoner – som for eksempel det gamle Sovjetunionen.
Politikere i posisjon blir fort en del av denne positive psykologi-bevegelsen der hovedpoenget blir å glede seg over det fine de har fått til. Innvendinger blir sett på som negative tanker, de er ødeleggende og slett ingen ode til gleden. Usikre bedriftsledere eller andre ledere går som oftest i samme fella. Kritikk og innvendinger mot det ”positive” som akkurat de holder på med oppfattes som nedbrytende og nærmest samfunnsfiendtlig.
Det er denne positive tenkningen, nærmest som religiøs (politisk) ideologi det kan se ut som justisminister Knut Storberget også har bedrevet den siste tiden. Riktig nok tok han et langt steg bort fra denne tenkningen da han møtte et par hundre ansatte i kriminalomsorgen på Sundvolden i går. Det var ikke sånn at han omfavnet sine kritikere, de negative, men han signaliserte i hvert fall at han var villig til å høre på hva de sier.
Det siste året har han stort sett gått rundt og fortalt omverden, både politiske venner og fiender, at han har gjort så mye godt for norsk kriminalomsorg at han egentlig ikke fortjener noe kritikk i det hele tatt. Soningskøen er borte, fengslene har fått mange nye biblioteker, fangene har fått mer og bedre utdanningsmuligheter, noen kan få sone hjemme med fotlenke og rosinen i pølsa: Halden fengsel, ett av Europas mest moderne fengsler er snart åpnet med plass til 251 fanger. Og kanskje kommer Kongen, ikke som innsatt, men som snorklipper under åpningssermonien 8. april. Så tørk av dere hånfliret, mine kritikere – jeg er en mann som gjør noe for norsk kriminalomsorg. Hilsen Knut Storberget, justisminister i Furet Værbitt.
Da får det ikke hjelpe at Bjørnar Dahl, en fange som har vært lenge i Oslo fengsel og som nå soner ved Sandaker overgangsbolig, mener kriminalomsorgen er en sidrompa organisasjon som er overmoden for en skikkelig tarmskylling. Eller at Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund, et LO-forbund, våger en politisk streik mot den rødgrønne regjeringen på grunn av manglende bemanning og for lav faglig kompetanse blant de fengselsansatte. De tar feil, mener sjefen – Storberget – dette er negativ tenkning fra folk som ikke evner å se alt det positive han har fått til. For han har jo fått ned soningskøen, bygd Halden fengsel og er ellers en ganske hyggelig kar. Det er ikke lett å drive politikk eller kritikk under sånne forhold.
Karl Marx, en god venn av meg, sa en gang at religion er opium for folket. Politikk er ikke religion, men noe helt annet. Skal vi komme noe videre, både i politikk og i samfunnslivet for øvrig, må vi akseptere at noen har andre synspunkter enn oss sjøl. Kritikk, innvendinger mot etablerte ”sannheter” og fastlagte former er motoren i all framdrift. De politiske ledere, bedriftsledere eller andre maktmennesker som ikke skjønner det, er de som virkelig er de negative tenkerne.
På årets kriminalpolitiske konferanse på Sundvolden er det mange gjengangere, inkluderte undertegnede som har tiårs jubileum i år. Vi tenker stort sett de samme tankene som vi alltid har gjort. Så kommer det en debutant, en som aldri har vært der før – nei, som stort sett ikke har vært utenfor murene i Oslo fengsel på to år og drar et par argumenter opp av plastposen som de etablerte kriminalomsorgsansatte kanskje har hørt om før, men aldri har tenkt på som noe som kan bli til virkelighet. Og når hele seansen er over, er han, med all sin kritikk av en etat som skriker på fornying og kanskje omstilling, den eneste som har fått applaus. Det er dette som er positiv tenkning.
Og da tenker jeg, som Barbara Ehrenreich: Klagere i alle land: Skru opp volumet!