Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Boken «The spirit level» skrevet av Richard Wilkinson og Kate Pickett er vise at i samfunn hvor folk står likt økonomisk har de færre problemer. Der de økonomiske forskjellene mellom folk er størst er problemene størst. Faglige tilltisvalgte i mange land har omfavnet den og den ligger fortsatt på bestselgerlisten på mange bokhandlere.

Ed Miliband har også lest denne boken og brukte mye av talen på å snakke om ulikhet etter å ha vunnet kampen om ledervervet over broren David i kampen på lørdag. Han slo fast at ulikhet ikke bare rammer de fattige, men skader oss alle. Mellom linjene sa han at verken Tony Blair eller Gordon Brown hadde brydd seg noe særlig om å redusere gapet mellom rike og fattige i Storbritannia. For som det heter på t-banen i London: Mind the gap!

Lillebror skrinla også for godt Tony Blairs og Gordon Browns «tredje vei», og tok klart avstand fra Storbritannias deltakelse i krigen i Irak. Ed Miliband som har fått nye kallenavn i mediene som «Red Ed», «Forrest Gump» og «Wallace» vil helst slippe kallenavn. Navnet «Røde Ed» fikk han av de borgerlige da det ble klart at det var de mange stemmene fra fagforeningene som gjorde at Ed vant, hårfint, ved hjelp av solid støtte i blokken av stemmer som er reservert TUC - britisk LO.

Ed Miliband kjenner historien til Labour og har sett at uten en sterk fagbevegelse og uten et nært samarbeid Labour/TUC, vil det ikke være mulig å forme et mer rettferdig og mindre klassedelt land.

Dette fikk borgerlige statsråder til å stemple ham som fagforeningenes marionett. Britisk fagbevegelse står i dag sterkest i offentlig sektor - og fagforeningene er lite populære i den britiske middelklassen som Labour trenger å ha med på laget for å vinne valg.

For de faglige tillitsvalgte var det godt å høre en britisk Arbeiderpartil leder som forsvarer så tydelig en sterk fagbevegelse. Ed Miliband takket fagbevegelsens for støtten, men insisterte samtidig på å følge sin egen kurs. «Jeg er ingens mann – jeg er min egen mann» sa han.

Ed presiserer også at det ikke dreier seg om å gå et skritt til venstre men å definere hvor hvor sentrum ligger.

Han snakket overraskende lite om den anstrengte britiske økonomien. Men det er ikke lenge til han er nødt til å si hvilke kutt vil han støtte? Hvilke vil han motsette seg? Camerons kuttforslag rammer de som har minst mest. Som Labour-leder er han forpliktet til å slåss mot regjeringens planlagte kutt i offentlig forbruk.

Men han advarer samtidig fagforeningene mot å gå til uansvarlige streiker i protest mot nødvendige budsjettkutt.

Den unge Labour-lederen snakker et språk som alle forstår og frir først og fremst til ungdommen. Selv betrakter han seg som en representant for den nye generasjonen.

Men spørsmålet er om hans retorikk vil klare å vinne tilbake de fem millioner velgere som Labour har mistet siden 1997. Rundt en million gikk til Toryene, mens resten mest sannsynlig gikk til Liberaldemokratene eller de Grønne.

Vil han klare å gjenvinne tillit til de mange som har forlatt partiet under Blair og Brown? Har han nok ny politikk til å få folk til å komme tilbake?

Det er i alle fall ikke noen grunn til å undervurdere «underdog» Ed Miliband. Han kan bli en suksess. Britisk historie er full av partiledere som ble undervurdert da de ble valgt.