JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jegfortelleren i denne romanen er en kvinne og har samme navn som forfatteren. Hun er litt ute og inne – mest inne - av en psykiatrisk institusjon hun bare kaller for fabrikken. Hjemme har hun fire barn pluss en mann som i likhet med henne sjøl er forfatter – ja, han er i store perioder stort sett bare det. Han skriver både dag og natt. Det er denne forfatteren – og ektemannen – jegfortelleren henvender seg til i form av et du. Dette du-et, forfatteren, ektemannen – som hun for øvrig er skilt fra på nåtidsplanet i romanen, har skrevet et seksbindsverk som han tjener gode penger på. Som de fleste nå burde skjønne – dette er en henvendelse til den høyst reelle forfatteren Karl Ove Knausgård. Men romanen er likevel så mye, mye mer enn et anklagebrev i stive permer.

Romanens Linda retter sterke anklager mot svensk psykiatri, særlig dens bruk av elektrosjokk. Ja, hun henviser et sted til Ken Keseys berømte «Gjøkeredet».

Romanen beveger seg ellers på flere tidsplan. Linda ruller opp store deler av sitt voksne liv. Særlig samlivet med sin tidligere ektemann (som aldri nevnes med navn) vies stor plass. De ønsket seg begge mange barn. Og fikk det i temmelig rask rekkefølge. Penger var det relativt lite av, de levde store deler av sitt samliv på luft og kjærlighet. Og gjeld. Linda lever nå mest på erindringer og minner. Men også disse svikter henne da behandlingen hardner til. Likevel får hun delt mange av dem med leserne.

Forfatteren har et flott språk. Det er vart, det er rytmisk, poetisk og enkelt. Uten store ord, fritt for klisjeer. Men det er langt fra noen smålåten forteller vi her har med å gjøre. Hun skriver: «Jeg har alltid hatt uhyre høye tanker om meg selv. At jeg bare trengte sette meg, så ville ordene komme. Ingen trengte å fortelle meg at jeg var god til å skrive. Jeg visste det inni meg til og med de årene jeg ikke skrev.»

Dette kunne ha blitt en bitter bok, en bitter tekst – et oppgjør med det meste. Sånn har det ikke blitt. Forlaget kaller den «et rasende oppgjør med psykiatrien». Dette raseriet må være godt skjult. Jeg har lest langt sterkere «oppgjør» enn dette. Men at det ligger en dyp fortvilelse i jegfortellerens opplevelser i denne teksten, er hevet over enhver tvil. Fortvilelsen retter seg mer mot det vanskelige livet i sin alminnelighet. Linda ble aldri skuespiller som hun ønsket, dette er bare ett av hennes livs skuffelser. Og verken mamma eller pappa svarte heller til forventningene. Tom, derimot, en stefar hun levde sammen med en kort stund, hadde noe ved seg hun likte, noe hun kjente seg igjen i. Men mange av våre livs karakterer, mange av de personene vi møter på vår vei, er av ulike grunner flyktige. Også Tom forsvinner. Linda har ingen videre suksess hos menn. Hun fikser ikke livet, rett og slett. Uten å skylde på noen som helst. Egentlig. Dypest sett er det også dette havariet denne flotte romanen handler om.