JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg har møtt et par mennesker i mitt liv som simpelthen elsker å stå på en scene – ja, som forvandler seg helt når de får en plass for seg sjøl, tar ut sitt aller beste når andres blikk rettes mot dem. Den nylig avdøde Jahn Teigen var åpenbart en sånn person. Skjønt, møtte og møtte – jeg traff ham aldri personlig, men har stått og stirret på ham utallige ganger fra salen mens han gjorde sin grimaser og splitthopp til glede for liten og stor. Første gang var på Ragnarock-festivalen i Holmenkollen på det berømte 1970-tallet der Teigen var sammen med Popul Vuh, den sagnomsuste gruppa han den gangen var vokalist i. Den gangen han var Norges svar på Mick Jagger.

For 12 år siden kom det ut ei bok om Teigen skrevet av Morten Stensland. Skjønt, Stensland fungerer egentlig mest som redaktør for boka. Noen sider har han riktig nok skrevet sjøl, men de fleste er skrevet av Teigen og flere av hans gode venner. Som Herodes Falsk, Anita Skorgan, Thor Andreassen, Sara Skorgan Teigen, Dag Erik Pedersen – for å nevne bare noen.

Det er en rørende bok om et menneske som åpenbart brant sitt liv i begge ender. Boka tar for seg alle fasene i hans liv, men vi får altså ikke de aller siste årene hvor han levde relativt tilbaketrukket fra offentlighetens lys i svenske Skåne.

Det hele startet i Tønsberg, en by han nå har fått en slags hedersstatus i. Men det var ikke lenge Teigen klarte å bli der. Oslo, London, Tel Aviv, Bergamo – det er bare noen av stedene han siden flyttet til. Før han endte sine dager i Sverige.

I boka møter vi en raus fyr som hadde null kontroll på økonomiske saker, men var profesjonell til fingerspissene på en del andre felter. Han ville bli scenekunstner, han ville bli berømt. Han var en drømmer. And his dreams comes true. Han startet nærmest som smørsanger på 1960-tallet hjemme i Tønsberg, seinere ble han rocker med et vanvittig trøkk, særlig i Popul Vu/Ace-tida – før han endte opp som popmusiker og låtskriver med den ene sviska vakrere enn den andre. Ikke sjelden kjærlighetssanger. Litt banale, mener og mente noen. Men folk flest trykket både «Adieu» og «Det vakreste som finnes» til sitt bryst. Innimellom drev han også med ablegøyer i moro-bandet Prima Vera. Fysisk lille Jahn Teigen spratt rundt fra tre til halv fire i et heseblesende tempo – han var i perioder allestedsnærværende.

Men han hadde også sine dårlige sider og dårlige dager. Typisk nok for sånne typer som Teigen: Baksiden kunne være temmelig ille. Men han tenkte jo alltid opp når han var nede – han var en optimist.

Noe av det fine med denne boka, særlig når den leses bare tre-fire dager etter at Jahn Teigen ble begravet, er at den ikke skjuler artistens baksider også – den glemmer ikke at han også var et menneske. Ikke stykkevis og delt, men helt. Han var langt mer enn en superhelt av glansa papir.

Perioden på starten av 1990-tallet da den tidligere proffsyklisten Dag Erik Pedersen tok seg av ham på en ifølge boka eksemplarisk måte, er sterk lesning. Både Teigen og Pedersen skriver om dette. Sterkt er også kapitlet som dattera Sara har skrevet. Om hvordan det var å ha en far som ham – gal (i sosial forstand, ikke medisinsk), entusiastisk og kjærlig. Lett var det ikke, men hun ville nok neppe valgt en annen.

Responsen på Jahn Teigen som kunstner og artist har gjennom hele karrieren vært noe blandet. At han var en gudbenådet vokalist med et utrolig stort stemmeregister, er de fleste enige om. Og over gjennomsnittet god melodimaker er vel heller ikke så omstridt. Men noen nobelpris i litteratur, som Bob Dylan fikk, ble det aldri på Teigen. Det tror jeg er helt greit.

Morten Stenslands bok var likevel flott å lese i ei tid da det vanlige livet går litt på sparebluss. Hvordan spilloppmakeren Jahn Teigen hadde forholdt seg til karantenetid og koronaviruset, er det ikke så godt å vite. Og det er også langt utenfor denne bokas rammer.