JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Vi er i South Niagara, et lite tettsted nord i den amerikanske staten New York. Der lever det en kjernefamilie, tilsynelatende lykkelig. Skjønt, i hvilken familie råder bare idyll? Ekteparet Kerrigan har både sønner og døtre – til sammen sju. Vi kommer inn i denne fortellingen på et tidspunkt der framtidsutsiktene ser lyse ut.

USA, og denne delen av landet er intet unntak, er et rasedelt samfunn. Den ovennevnte familien av hvite lever i nært samkvem med en betydelig svart befolkning. Og det blir tidlig klart at rasefordommer eksisterer. Yngst i familien Kerrigan er Violet. Hun er 12 år gammel og Joyce Carol Oates’ hovedperson i denne romanen. En dag oppdager hun at hennes brødre har mishandlet en svart gutt sånn at han dør av det. Violet er ei jente med høy rettferdighetssans – hvordan skal hun forholde seg til dette? Familiebånd er jo som kjent sterke saker, kanskje særlig i USA. Du sladrer eller tyster ikke på din egen familie. Feil og lyter ved din egen familie skal forbli innomhus, skal oppgjør tas, skal det skje internt. Violet bryter sjølsagt denne normen og helvete er i gang – ja, det blir romanens vendepunkt. Violets liv som rotte starter.

Hele familien, men et lite unntak av hennes storesøster, vil ikke lenger ha noe med Violet å gjøre. Brødrene som er skyldige i sin groteske handling, får lange fengselsstraffer. Både faren og moren går nærmest til grunne i sorg, sinne og vanære. Mens Violet må 12 år gammel rømme i eksil. Fra familien er det stumt og stille som i graven. Det skjer et slags oppgjør 15 år seinere, men hvordan det går skal ikke røpes her.

Violets liv i eksil blir langt fra en dans på roser. Overlatt til seg sjøl blir hun grovt utnyttet av minst to eldre menn. En fæl historie. Men hun er en hardfør blomst, hun overlever.

Oates blir som alle oss andre eldre og eldre, hun bikket 80 for et par år siden – og forhåpentligvis klokere og klokere. Med denne romanen dokumenterer hun på en overbevisende at hun fortsatt holder koken. Hun er først og fremst en storyteller, og har som regel alltid noe viktig å si. Det samfunnet og den nasjonen hun har valgt å leve i blir ikke alltid like vakkert beskrevet, men det får stå sin prøve. Sjøl om handlingen i akkurat denne romanen er lagt til USA, har den absolutt relevans for flere enn amerikanere. Oates er i det hele tatt flink til å reise problemstillinger vi alle kan ha nytte av å reflektere over. Og som en god romanforfatter og skjønnlitterat avstår hun fra å løse alle verdens problemer. Heldigvis.