Kjærlighet, krig og politikk og sånn

JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Over havet» er den 22. boka av Isabel Allende som oversettes til norsk siden 1984 da vi kunne glede oss over den omfangsrike og verdensberømte romanen «Åndenes hus». Det har rent en del litteratur i havet siden den gangen, Allende har bidratt sterkt, men nå er hun på en måte tilbake til den store episke, dramatiske, latinamerikanske, politiske og historiske fortellingen som er vanskelig å legge fra seg før siste side er lest.

«Over havet» henter sin handling i tidsrommet 1936 til 1994 og er rammet inn av to mektige og sterke begivenheter. Den spanske borgerkrigen og det blodige militærkuppet i Chile i 1973 – i forfatterens fødeland. Franco og hans fascister vant som kjent den spanske borgerkrigen, mange av de som kjempet mot ham valgte å flykte fra landet. To av dem var Roser Bruguera og Victor Dalmau som blir hovedpersonene i denne romanen. Roser er gravid med et barn Victors bror er faren til. Broren faller imidlertid på fronten, mens Roser og Victor med nød og neppe kommer seg ut av Spania via Frankrike, og klarer til slutt å få en plass på skipet Winnipeg, en båt som den store chilenske poeten og kommunisten Pablo Neruda har chartret for å frakte spanske motstandsfolk til Chile. Roser og Victor får bli med på en betingelse: De må gifte seg. Derfor inngår de et proforma ekteskap. Det skal seinere vise seg at dette varer livet ut, men ikke uten en mengde forviklinger som de fleste ekteskap jo i det virkelige liv også inneholder. Men kjærligheten overlever som kjent alt, og det fins knapt den forfatter i verdenslitteraturen som kan beskrive kjærligheten mer dramatisk enn nettopp Allende. Kanskje i sterk konkurranse med noen av sine andre latinamerikanske kolleger.

Livet i Chile blir langt fra noen dans på roser. Først skal verdenskrigen gjennomleves, deretter dukker det opp nye problemer. Både på det lille og det store planet, både privat og i samfunnet. Allende er mer tydelig politisk i denne teksten enn hun har vært på en stund. Uten at hun akkurat går analytisk til verks, skisserer hun opp bakgrunnen for både det overaskende valget av Salvador Allende som president i 1970, og hans fall tre år seinere. Salvador var da også Isabels fetter – så her beveger hun seg inn i virkelighetsnært terreng. Det framgår for øvrig i forfatterens etterord at denne fortellingen i stor grad bygger på historisk materiale, men at de viktigste karakterene i romanen er fiktive.

I perioden mellom verdenskrigens slutt og militærkuppet i 1973 skjer det mye i både Roser og Victors liv. Forfatteren får tegnet opp et chilensk samfunn hvor klasseforskjellene er store. Victor «roter» seg borti ei vakker overklassedame hvor vi en kort stund er vitner til en slags Romeo-og-Julie-story – i hvert fall en light-versjon. Victor rekker å bli biologisk far under dette heftige, korte forholdet – et faktum han ikke blir presentert for før mange år seinere. Også et litterært grep som er ganske typisk for Allendes episke prosa – det ligger lag på lag med avsløringer. Ungdomssynder og andre viderverdigheter som de fleste trodde var døde og begravet dukker opp igjen. Ofte med store menneskelige konsekvenser.

Etter kuppet må romanens helter igjen flykte. Nå settes kursen til Venezuela. Dessuten: Hvorfor ikke dra hjem til Spania? Franco er jo dø, demokratiet skal bygges på den iberiske halvøya. Nei, de har blitt chilenere – turen går etter hvert tilbake til Chile, dere nye hjemland. De orker ikke å flykte mer, det er ikke så mye igjen å flykte fra. Og for noen er det snart bare minnene igjen. Men som kjent: De skal aldri dø.

Isabel Allende er en klassisk storyteller. Hun blåser opp store lerreter og lar de henge der i årtier. Ikke bare er det familiedramaer, men generasjonsromaner. Hun har bodd store deler av sitt liv i amerikanske California. Det preger noen av hennes romaner. De er blitt «amerikanske», ikke uten Hollywood-tøtsj sjøl om det er i San Francisco hun har sin base. Men det er når hun kler på seg sin latinamerikanske ham, og blir «spansk» hun etter min mening er på sitt beste. Da bringer hun noe av den latinamerikanske absurde realismen inn i sitt univers – da er ikke to pluss to fire lenger, da kommer det inn et forstyrrende element som pasjon, følelser – ja, kjærlighet. Da svinger det, da berører det og endrer menneskers sinn.

«Over havet» har partier det virkelig svinger av. Og er en fortelling du blir utmattet av å lese og gjennomleve. Et godt tegn på en tekst som har nådd fram til en leser.