JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Finnes det egentlig noen bedre by å vandre rundt i enn New York? Og da særlig bydelen Manhattan? Nei, om noen spør meg. Og en vandretur i denne byen er det mange grunner til. En ting er det flotte og rasjonelle gatesystemet – rutenettet, avenyer og gater med tall i øst og vest, og ferdig med det. Det andre er at du får så mange tanker når du går der gatelangs og titter opp eller ned, framover, bakover eller til siden. Og riktig nok er t-banen i NYC upåklagelig og drosjene en av de få tingene som er billig i denne gigantbyen, men det er bare idioter som ikke tar tyr til apostlenes hester i NYC – verdens flotteste by å rusle rundt i. Forfatteren av denne boka er for øvrig vokst opp i bydelen Bronx som er noe helt annet enn Manhattan. Men det meste er jo noe helt annet enn Manhattan.

Vivian Gornick er ikke bare forfatter av bøker i ulike sjangere, hun er også en ekte New Yorker. Og det har hun skrevet minst to bøker om, den siste altså «Den odde kvinnen og byen».

Hva handler så denne boka om? Om livet, kanskje? I litt eldre tider ville nok mange ha kalt denne typen litteratur for flanerier. Jeg syns den merkelappen blir for grunn og upresis på en forfatter som Gornick. Boka handler om langt mer enn hennes vandringer rundt i hjembyen, det er refleksjoner og ikke minst språklige formuleringer her som bare er mulige etter et langt liv i alt annet enn sus og dus. Og hennes observasjonsevne vil enhver featurejournalist ha all grunn til å misunne henne. Gjennom alt dette strømmer kjærligheten som hun har mye varmt, sofistikert og berikende å si om. Leonard, hennes homofile venn, er hennes samtalepartner og reisefølge. De kan ikke være sammen hele tiden, men i korte stunder fungerer det helt fint.

Som lesere blir vi også på et vis en del av hennes reisefølge. For hun vandrer ikke bare gjennom NYCs gater, hun vandrer like godt gjennom hele livet. Og hadde det bare vært hennes eget, ville det fort blitt kjedelig. Men hun er i stand til i denne boka å formulere seg på en sånn måte at det angår oss også. Formuleringen som er tittelen på denne anmeldelsen er bare en av mange språklige perler i boka.

Det er altså en kjærlighetserklæring til NYC, men også en slags kjærlighetserklæring til kjærligheten som sådan. For hun tror på den på sin merkelige måte. Tosomheten er ikke hennes metode, kjærligheten er langt mer enn bare det. Og den store med stor K er kanskje heller ikke mulig. Men hun tar det livet byr, ser hva det er verdt og legger det bak seg. Ikke for å kaste vrak på det hun har gjennomlevd, Gornick er ei altfor klok dame til det.

Samtidig er noe melankolsk, noe tungt og samtidig lett over denne lille boka som kan minne om en stille vals, men som kanskje er enda nærmere tittelen på ei bok av Milan Kundera: Tilværelsens uutholdelige letthet.

Unn deg denne flotte boka – og du vil antagelig som meg få en leseopplevelse som vil bli sittende til lenge etter at krigen er over.