JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Litt før klokka 18.30 torsdag 27. mars 1980 hørte de 212 menneskene som var om bord på boligplattformen Alexander L.Kielland, som da befant seg på oljefeltet Ekofisk, et voldsomt smell. Ute blåste det som i ville helvete. Plattformen krenget, panikken ble allestedsnærværende – en katastrofe av dimensjoner var under oppseiling. Døden hadde kommet til Nordsjøen. Det noen hadde advart mot, noen hadde fryktet – var i ferd med å bli en realitet.

I dag er det nøyaktig førti år siden Alexander L. Kielland-ulykken skjedde der 123 mennesker mistet livet. Den siste uka har avisene – og særlig featurejournalistene – skrevet side opp og side ned om saken. Tidligere har det kommet flere bøker om ulykken. Den siste boka er Tommas Torgersen Skrettings bok utgitt på Kagge Forlag. Forfatteren er utdannet litteraturviter, men jobber i dag som journalist i Stavanger Aftenblad, avisa som antagelig har hatt flest spaltemillimeter om denne ulykken de siste 40 årene. Naturlig nok, her råder nærhetsprinsippet.

Jeg vil anta at en ulykke av denne type ikke nødvendigvis er det morsomste en skriveglad kan kaste seg over. Død og elendighet krever sin skribent. Samtidig er det heller ikke til å stikke under stol at tragedier har en iboende dramaturgi som «skriker» etter fortellende journalistikk. Og den sjangeren er det mange bladfyker som er glad i.

Skrettings bok er også et eksempel på fortellende – eller litterær – journalistikk. Her får vi alt fra smellet til oppgjøret, det er observasjon og analyse. Og til en viss grad også litt reportasje. Skjønt, forfatteren var jo ikke der da det skjedde, men forsøker innledningsvis å se det hele gjennom noen av de overlevendes briller – særlig Magne Sildelid. Før Skretting går over til å skildre dramaets andre og tredje akt: Hva var årsaken til at plattformen tippet 180 grader rundt og hvem hadde skylda? Dessuten vier han en del plass til kampen om å få snudd plattformen, noen som ikke skjedde før tre og halvt år etter ulykken. Også det ble en kamp.

I disse dager er kanskje det mest pikante sånn rent politisk at denne ulykken også utløste en debatt om hva vi skulle med oljeindustrien – og ikke minst i hvilket tempo vi skulle utvikle den. Det gikk såpass langt at SVs parlamentariske leder Hanna Kvanmo i Stortinget stilte mistillitsforslag mot arbeiderpartiregjeringen 6. mai 1980. Ifølge Skrettings bok sa Kvanmo blant annet følgende: «Stortinget slår fast at sikkerheten, oljevernberedskapen, redningsmuligheter, arbeidsmiljø og boligforhold i Nordsjøen fremdeles er for dårlig. Stortinget mener at det samlede tempo i utviklingen av sokkelen bør settes ned, oljeboring i nord utsettes og tilgjengelige ressurser og fagfolk brukes til å heve sikkerhets- og beredskapsnivået i allerede eksisterende oljevirksomhet. Stortinget beklager at regjeringa ikke har vært villig til å trekke konsekvensene av de sikkerhetsmessige og andre mangler som er avdekket i norsk oljevirksomhet.»

Det hører med til historien at Kvanmos forslag ble nedstemt av 126 stemmer. Bare fem stemte for.

Det er skrevet en mengde om granskningskomiteens arbeid og rapport. Skretting gjør også det. Mye av dette må antagelig være en stor påkjenning for de etterlatte. Det er den vanlige kampen og småligheten om kroner og øre. Jeg skal ikke gjenta den her. Les heller boka.

Denne boka er et viktig dokument over en ulykke vi som et oppegående samfunn aldri må glemme. Likevel tror jeg nok forfatteren hadde stått seg på å være noe mindre fagteknisk når det gjelder de utførlige beskrivelsene av hva som skjedde eller kanskje skjedde. Vi er ikke ingeniører alle sammen, her flagrer det av nerdete fagterminologi som kanskje får en del mindre interesserte til å kaste boka i veggen. For folk som ikke er spesielt interessert blir det rett og slett litt kjedelig. Jeg tror flere enn meg hadde satt pris på om vi fikk mer av de menneskelige lidelsene, og mindre om det politiske og forsikringsmessige spillet. Og definitivt langt mindre om utmattingssprekker og revner i D-leggen og andre uhumskheter. Vi vil ha mer om smellet enn om forsikringsoppgjøret. Det handler om mennesker dette – ikke om stag, søyler, konteinere på avveie og andre konstruksjonsmessige finurligheter.