Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– «Er man født på bunnen og får vite at man ikke er noe, så kan man iallfall velge å godta det eller prøve å gjøre noe med det», sier John Lennon i et intervju med Maurice Hindle i The New Statesman fra 1968. Det var tolv år før han ble skutt av Mark Chapman utenfor sitt hjem i Dakota-bygningen på Manhattan, New York. Datoen var 8. desember 1980, dagen ingen Lennon-fans glemmer.

John Lennon ble født i vaskeekte arbeiderklassestrøk i Liverpool, England. I et rekkehus der foreldrene hadde verken bil eller telefon. Og sjøl om han gjorde en formidabel klassereise og ble mangemillionær og adlet lenge før Chapman skjøt ham ned, var han i hvert fall i ord og tone tro mot sitt opphav.

Sangen «Working Class Hero» er kanskje det aller beste eksemplet på akkurat det. En av verselinjene går sånn: «As soon as you're born they make you feel small. By giving you no time instead of it all.»

I New Statesman-intervjuet forteller Lennon blant annet at vi finner alle hans uttalelser i sangene hans. De som har lyst kan derfor på en dag som denne for eksempel lytte til «Jealous Guy», «Imagine», «Power to the People» og mange, mange flere.

Og de som tror at han etter klassereisen ble høy på pæra, kan merke seg nevnte «Working Class Hero» og formuleringen «And you think you're so clever and classless and free. But you're still fucking peasants as far as I can see.»

Lennon trodde det var mulig å forandre folk, forandre hodene deres. Ikke meld deg ut – bli værende og undergrav systemet! For det var hva The Beatles gjorde, mente han, men var også den første til å innrømme at The Beatles ble en del av systemet, at de ble oppslukt av det. Man blir rett og slett ikke revolusjonær bare ved å synge om revolusjonen.

Ikke rart at 2000 fagforeningsdelegater på UNIs verdenskongress i Nagasaki, Japan i november lot seg inspirere av denne mannen. Da hele kongressen sang «Imagine» på ground zero der atombomben falt for 65 år siden, ble også lokalbefolkningen som hadde møtt fram rørt til tårer.

Lennon var forgjenger på et annet område også. I 1975, da sønnen Sean ble født, tok han pappaperm. Den varte i fem år!

Lennon var i tillegg en ihuga fredsaktivist av den mer pasifistiske typen. En knyttet neve og victory-tegnet – langfinger og pekefinger i været – ble hans viktigste symbol når han viste seg i offentligheten og hadde mye på hjerte, runde briller på nesa og ulike luer i mao-stil på hodet. Sammen med sin alltid trofaste Yoko Ono, multikunstner og solid plantet i den japanske overklassen.

Yoko var dårlig likt av de fleste, inkludert Paul McCartney. Men Lennon satte henne øverst. «In the middle of the night. In the middle of the night I call your name. Oh Yoko, oh Yoko, my love will turn you on» som han synger i en av sine sanger til kona. Lennon sparte sjelden på konfekten, satset på fred og kjærlighet – peace and love.

Om Lennon hadde fått leve ville han antagelig ha applaudert fredsprisvinner Liu Xiaobos kamp for frihet og demokrati i Kina. Jeg tror disse to ville funnet hverandre. Men sånn gikk det altså ikke.

Det er neppe tilfeldig. En mann som appellerer til verdens ledere og ber dem gi freden en sjanse (all we are saying is give peace a chance), får sjelden leve lenge i noe land – kanskje aller kortest i USA, krigslandet framfor noe. Korea, Vietnam, Irak, Afghanistan. Yes, we did it.

Det finnes fortsatt 2000 atombomber i verden, som kan utløses i løpet av 4 minutter.

Fred i verden ville være en katastrofe for amerikansk krigs- og våpenindustri. For vi må alltid stille oss det samme spørsmålet som Mikael Wiehe og Bjørn Afzelius stilte: Hvem er det som tjener på det?

Thorbjørn Jagland, leder av Den norske Nobelkomiteen, mener at fred skapes av viljen til å forandre noe, den skapes av en kombinasjon av realpolitikk og idealisme. John Lennon var ingen realpolitiker – han var en idealist.

I den fantastiske «Imagine» synger Lennon «You may say I’m a dreamer. But I’m not the only one». Og han har så rett, så rett.

Hvis president Barack Obama, fjorårets fredsprisvinner, kjøper bare én Lennon-CD til jul anbefaler jeg «Happy Xmas (War is Over)». Siste verset går sånn:

«And so this is Xmas

For weak and for strong

For rich and the poor ones

The world is so wrong

And so happy Xmas

For black and for white

For yellow and red ones

Let's stop all the fight»

Så lenge det er ord er det håp.