Skjebner og sannheter fra sykesenga
Nylig havnet jeg på sykehus. Det var verken veldig vondt eller veldig dramatisk. Fire innholdsrike døgn var det derimot. Og mye venting.
Du får virkelig tid til å reflektere over det meste når timene går og det kanskje kommer en lege. Men det meste dreier seg om mennesker. Hyggelige og dyktige; stressede og uorganiserte. Ansatte og pasienter. Du skal ikke tilbringe mange timene på et sykehus før du er sjeleglad for at det ikke er ditt ansvar å styre alt sammen. Det blir et par mil om dagen, sa portøren med et smil da han hadde kjørt meg den samme strekningen to ganger i løpet av 20 minutter.
En av de bedre opplevelsene på et sykehus er at det alltid er noen som er langt sykere enn deg. Og noen har hatt englevakt. Som oldboysspilleren som fikk hjertestans under håndballkampen. Blant de håndfulle på tribunen hadde én hjertestarter i bilen. «Han ødela et par ribbein, men jeg overlevde», fortalte han med et glis. Eller han som mistet bevissthet på motorveien, vraket bilen men kom nesten uskadet fra ulykken. Nå prøvde de å finne årsaken. «Neste gang det skjer står jeg kanskje øverst i rulletrappa», sa han bekymret.
«Jeg er frisk! Nå føler jeg meg ti år yngre», strålte en romkamerat etter gladmeldingen. Noen uker tidligere hadde han funnet bestekameraten død i dusjen med hjertestans. «Jeg ble livredd da jeg følte smertene i brystet», fortalte han og tok fram røykpakken. Det hadde bare vært en psykisk reaksjon.
Like lykkelig var ikke han som fikk beskjed om at pakken han hadde svelget ville gå i oppløsning. «Det er jo mange tusenlapper», sa han på gråten.
Ligger du på firemannsrom er ingenting hemmelig; verken blodtrykk eller fortrolige samtaler. For ikke å snakke om den store bredden av nattlige kroppslyder. Det er utrolig hvor fort du tilpasser deg den nye hverdagen. Og hva annet kan du gjøre? De to siste nettene tilbrakte jeg sammen med en eldre serber som ikke snakket norsk. Helt greit for meg – selv om han pratet i søvne; men en stor utfordring for pleiere og leger.
«Du må få faren din til å lære seg norsk», sa jeg til datteren. De hadde prøvd, forsikret hun, men han ville ikke. I tolv år hadde han vært i Norge. Hun lurte på hvor jeg bodde og jeg sa som sant var.
«Bor det ikke mange pakistanere der?», undret hun. Jo, svarte jeg, men også mange fra tidligere Jugoslavia. Og afrikanere. Og asiater.
«Vi bor på Teisen. Det er himmelen på jorda. På Teisen bor det nesten ikke utlendinger», svarte hun alvorlig på gebrokkent norsk.
sym
(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 20/2010)