JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den danske journalist, samfunnsdebattant, forfatter i ulike sjangre og globetrotter Carsten Jensen reiste i 1984 rundt i Burma. Og kom hjem henført og bedratt. Han hadde vært i et vakkert land, men likevel et brutalt militærregime. For landet er langt mer enn vakre pagoder og stillesittende, kontemplative buddhistiske munker.

Burma – i dag heter landet offisielt Myanmar – ble en engelsk koloni på slutten av 1800-tallet (1885-86). Frigjort ble det ikke før i 1948. Et land fullt av et utall etniske folkeslag sloss om anerkjennelse og hegemoni. I 1962 tok militæret styringen over hele landet, en kontroll militæret fortsatt har – om enn ikke i samme grad som tidligere.

1962 ble innledningen på et diktatorisk regime som muligens savner sidestykke i verdenshistorien. Det var denne virkeligheten Jensen ikke helt fikk med seg i 1984. Derfor tok han en ny tur til landet nesten 20 år seinere. Da oppsøkte han karenene, den aller største etniske gruppen i Burma/Myanmar. Det er disse som er «det glemte folket», det er disse han i 2003 ga ut en bok om (oversatt til norsk i 2004). Han ble med dem inn i jungelen, helt sørøst i landet på grensa til Thailand. Livet i Camp 202 blir utførlig beskrevet. Ikke minst kampen mellom burmesiske soldater og karenenes egne geriljasoldater, mange av dem sjølsagt barnesoldater sånn skikken ofte er på de breddegrader.

Det er et rystende dokument Jensen har skapt. Men slett ikke aleine. Bildene til Elmer Laahne er minst like talende som Jensens tekst. De skal han ha all ære av. Kampen er dessverre ikke over. Jensens avslutning er ikke av de mest fortrøstningsfulle: «Karenene åpnet armene for sin hvite bror, han sviktet dem, og lot dem bli igjen alene med tigeren. Og de fant ingen annen utvei enn å isolere seg og kjempe for sin rett til å leve med ryggen mot verden. De bet seg fast i sin drøm om uavhengighet. De mistet et halvt århundre, de ble et glemt og oversett folk. Så kom Aung San Suu Kyi, det vokste fram en demokratibevegelse i Burma, og de innså at det bare var ved å gjøre felles sak med burmeserne at de kunne vinne friheten, ikke isolert fra andre, men sammen med dem. Nå åpner de seg igjen mot verden, mot Y’was andre sønner. Nå er det igjen tid for forsoning, for å vinne tilbake det tapte og søke det som er forsvunnet.»

Den viktige boka til Jensen/Laahne viser at det er et stykke igjen for både burmeserne og karenene. Veien til anerkjennelse, respekt, menneskeverd – ja, til demokrati – er tornefull.