JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Erklær pesttilstand. Steng byen». Sånn slutter del 1. Og vi går over i del 2: «Fra da av kan vi si at pesten var noe som angikk oss alle. Så langt hadde hver og en av våre medborgere fortsatt som best de kunne med sine vante gjøremål, til tross for uroen disse merkelige hendelsene hadde skapt. Antagelig kunne det fortsatt slik. Men idet portene ble stengt, oppdaget de, også fortelleren selv, at alle var i samme båt og at man måtte innrette seg etter det. En så individuell følelse som for eksempel den som oppstår når man skilles fra en man er glad i, gjaldt nå plutselig, fra de første ukene av, et helt folk, og sammen med frykten var dette det vondeste i den lange eksilperioden.»

Ja, det er slående likheter her. Med dagens situasjon i både New York, andre storbyer og verden for øvrig. Men dette er altså ikke en beskrivelse av koronapandemien som har rammet vår klode i 2020, det er et utdrag fra Albert Camus’ (1913-60) berømte roman «Pesten» som ble utgitt i 1947 og av de aller fleste ble tolket som en mørk allegori over nazismen som nettopp hadde lidd et knusende nederlag i Europa, men som i andre høyreekstremistiske tappinger levde i beste velgående i flere land etter at Hitler var borte. Og det er ingen grunn til å se annerledes på opprinnelsen og motivet for romanen i dag – Camus var ingen profet, kun en svært begavet forfatter fra Algerie som vokste opp under temmelig sparsomme kår i kystbyen Oran og som mottok Nobelprisen i litteratur i 1957, tre år før han mistet livet i en trafikkulykke.

Men når det er sagt, er sjølsagt romanen interessant lesning i lys av det som skjer i verden i disse dager. Camus’ skjønnlitterære epos over hvordan hans hjemby Oran først opplevde at rottene i hopetall strømmet ut på gater og torg, døde i fleng før de rakk å smitte menneskene i byen – alt sammen en diktet historie – har paralleller til hvordan vi sjøl reagerer og oppfører oss under vår pågående pest.

Fortelleren og hovedpersonen i Camus’ roman er legen Bernard Rieux. Andre sentrale personer i romanen er en journalist og en prest. Førstnevnte har kona si plasser utenfor byen, en katastrofe for ham personlig da byen lukkes hermetisk. Kjærligheten er som kjent en sterk kraft, kanskje den voldsomste i menneskenes liv.. De savner hverandre. I koronaens tid er det nok også en del kjærlighetsforhold som er utsatt for store prøvelser og savn fordi landegrenser er stengt. Og vil bli det i lang tid ennå. Presten i Camus’ univers blir sjøl et offer for byllepesten. På denne måten blir Rieux’ venn Tarrou siste minutter beskrevet.: «Uværet som rystet kroppen med krampeanfall opplyste ham med stadig sjeldnere lysglimt, og i bunnen av denne stormen drev Tarrou langsomt av sted. Nå hadde Rieux bare en kraftløs maske foran seg, smilet var borte. Denne menneskelige formen som hadde vært så nær, var nå gjennomboret av spyd, forbrent av overmenneskelig ondskap, forvrengt av alle himmelens hatefulle vinder, rett foran øynenes hans sank den nå til bunns i prestens hav og han kunne ikke gjøre noe med forliset. Enda en gang måtte han møte ulykken mens han sto tomhendt og fortvilet på bredden, uten våpen eller støtte. Til slutt var det avmaktens tårer som forhindret Rieux i å se at Tarrou plutselig snudde seg mot veggen og utåndet med en hul klage, som om en livsnerve brast inni ham.»

Som vi ser – dette er poetisk litteratur mer enn sakprosa. Men også Camus’ roman reiser spørsmål om hva som skjer med oss når en hendelse av disse dimensjoner rammer oss. Hvem kan vi klandre? Kunne vi gjort noe annerledes? Hva skal vi gjøre nå? Hos Camus stenges ikke byen totalt ned, menneskene har i et begrenset omfang omgang med hverandre. Medisinen, naturvitenskapen har til en viss grad forrang også her. Men det endelige svaret på hva som er rett får vi aldri. Skjønnlitteraturen gir sjelden det, den styres av andre måleinstrumenter. Og parametere.

Doktor Rieux ville vitne om de pestrammede «for i det minste å etterlate et minne om urettferdigheten og volden de hadde opplevd, og for ganske enkelt å si hva man lærer når man står midt i katastrofen, at det er mer å beundre enn å forakte hos menneskene.»

Det er jo en slags konklusjon og oppsummering det også. Og absolutt i Albert Camus’ ånd.