JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Birgit Alm er ute med sin tredje voksenroman etter «Endelig skal vi le» (2016) og «Ensom planet» (2018) – to sterke romaner som kanskje først og fremst tematiserte hvordan det er å være annerledes enn et A4-menneske, hvordan livet kan arte seg når du for eksempel ikke har lomma eller bankkontoen full av penger. Årets roman «De fremmede» er for så vidt også befolket av personer og karakterer som ikke har Villa, Valp og Volvo i et middelklassemiljø – sånn som tilfellet er med ganske mye samtidslitteratur. Nei, denne gangen er vi i en liten navnløs landsby sør i Spania. Landsbyen kunne vært nesten hvilken som helst, den blir et bilde på Landsbyen – et sted hvor mange som ikke er født der flykter til og lever sine ulike liv. Noen skal finne seg sjøl, andre skal skrive den boka de har drømt om å skrive hele livet – men aldri har fått den tilstrekkelige roen til å realisere. Alms roman er imidlertid primært et portrett av et sted.

Men romanen er sjølsagt en god del mer enn akkurat det. Den er også en kollektivroman. Persongalleriet i denne teksten er overveldende – ja, etter mitt skjønn er det for omfangsrikt. Jeg har ikke talt opp hvor mange som er med på rollelista, men det er ikke få. Og det fleste blir vi dessverre heller ikke særlig godt kjente med. At dette er en tilsiktet intensjon fra forfatterens side ser jeg slett ikke bort fra, men et sånt grep står alltid i en fare for ikke å fungere så godt på alle lesere. På meg fungerte det nok ganske dårlig. Jeg vil rett og slett ha litt mer kjøtt på beinet.

Karakterene vi møter over en eneste dag – en mandag – er i all hovedsak ikke-spanjoler. De fleste er engelskmenn. Til en viss grad er mange av dem en form for velferdsturister, de er om ikke stinn av penger, så har de mer enn befolkningen som kommer herfra – som den gjennomsnittlige spanjol. Og de tilreisende samles ofte på torget som er landsbyens eneste «attraksjon». Borgermesteren har riktig nok helt andre planer, men han får det ikke helt til han heller. Felles for de andre er at de på bunnen er temmelig aleine – ja, noen av dem framstår i tillegg som ensomme.

De to nevnte tidligere romanene til Alm er nesten frie for sex og mer intime scener. I «De fremmede» har hun forlatt dette sporet. Fortellerens opptatthet av flere av karakterenes seksualitet, pikker og fitter, er helt sikkert et ønsket realistisk element, men fortoner seg noe overraskende. Det foregår riktig nok mest på tankeplanet, på et mer sjelelig nivå, men likevel.

Et annet «varemerke» forfatteren har med seg fra sin tidligere produksjon er satiren. Men heller ikke denne er så skarp her som i tidligere romaner. Dermed mister teksten litt av den samfunnskritikken jeg mistenker forfatteren for å ha villet framføre.

Språklig flyter teksten bra. Vi befinner oss hovedsakelig i det konkrete uten særlig mange filosofiske refleksjoner av mer eksistensiell karakter. Det kler prosjektet godt. Og for dem som vil ha en kort tekst på 140 sider som kan leses relativt raskt, er det bare å starte opp. Spørsmålet er imidlertid hvor lenge denne teksten blir hengende ved deg etter endt lesning. For meg er det alltid en ønsket effekt av enhver lesning.