JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er litt av en romandebut den unge forfatteren Henrik Øxnevad serverer med «En sånn rød amerikansk scooter». Akkurat tittelen syns jeg nok kanskje er noe kryptisk, men resten av boka er ikke spesielt vanskelig å forstå – det er ganske utilslørt realisme dette her.

Vi er i Stavanger, hjembyen til forfatteren. Men vi kunne vært hvor som helst. Hovedpersonen Erik, 17 år gammel henger med kompiser og av og til med sin bror Joachim. Erik er nok litt skadeskutt etter at foreldrene har skilt seg. Mora legger seg i overkant for mye opp i hva tenåringen holder på med, mens faren viser seg å være homo og kjæresten med Eriks lærer. Dessuten fins det en frigjort og øldrikkende mormor Svanhild i dette litterære universet som kanskje er den mest utflippa av dem alle. Romanens eldste, men på mange måter også den yngste. Et fornøyelig persongalleri som fortelleren turnerer som om han aldri skulle gjort stort annet.

Erik er imidlertid langt fra som alle andre 17-åringer. Han har to kjærester – ett av hvert kjønn. Stian og Jannike. Og trekanten er åpen. Den blir sjølsagt ikke like godt mottatt blant klassekamerater, men det får stå sin prøve. Homofobien er til stede her også, men den biter ikke særlig godt. Også det er befriende. Offerholdninger er helt fraværende. Karakterene får lov til å være levende. Og sterke. Skjønt, også sårbare.

Sex og dop flyter i denne romanen. Men det blir aldri påklistret. Det er noe med fortellerblikket her som er inkluderende og aldri fordømmende. Samtidig er det heller ikke forherligende. Under dette tøffe livet, som særlig de tre nevnte ungdommene lever, skimter vi de vanlige tenåringsgreiene. Angst, fortvilelse, usikkerhet og frykt for ei framtid de ikke kjenner. Som en balanse mot både usikkerheten og konvensjonaliteten de unge prøver å flykte fra, blir mormoren Eriks livsanker. Helt til hun plutselig en dag sier takk og amen – egentlig en katastrofe.

Språket i denne fortellingen er enkelt og konkret. Streit og rett fram. Mange korthugde replikker som kler handlingen og miljøet veldig godt. Vi møter en del ungdommelig språklig slang, men ikke mer enn nødvendig. Rotløsheten gir seg jo språklige utslag – sånn er det bare.

«Vi er ikke voksne, vi er tenåringer», sier Stian et sted i teksten. Og jeg tenker at kanskje burde dette vært ei ungdomsbok. Helt til jeg kommer på at det er den ikke. Imponerende gjort av en 24 år gammel forfatter. Han har neppe, og forhåpentligvis ikke, skrevet sin siste roman.