JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg kom en gang i snakk med en bartender på Sylvias restaurant i bydelen Harlem på Manhattan i New York. Samtalen kom etter hvert inn på hvorfor Harlem var blitt stedet for så mange afroamerikanere. Og ikke minst lurte jeg på hvor de kom fra. Jeg husker ikke alt han svarte. Men kjernen var en årelang tapping fra de amerikanske sørstatene hvor svært mange afroamerikanere særlig på 1800-tallet befant seg. Både før og etter at slaveriet offisielt ble opphevet i USA. De trakk etter hvert nordover. På permanent basis.

Jeg tenkte på dette etter å ha lest Colson Whiteheads siste roman på norsk «Nickel-guttene», en roman forfatteren akkurat som for «Den underjordiske jernbanen» har fått Pulitzerprisen for. Og en annen parallell er at også denne teksten handler om afroamerikanernes kår i det amerikanske samfunnet. I går, i dag og i morra.

Men først – hvem er nickel-guttene? Jo, det er de som ble plassert på skolehjemmet som har fått sitt navn etter reformatoren Trevor Nickel. Whitehead skriver: «Delstaten opprettet skolen i 1899 som Floridas oppdragelsesanstalt for gutter. «Et skolehjem hvor den unge lovbryter, skilt fra ryggesløse venner, kan få fysisk, åndelig og moralsk oppdragelse, bli forbedret og ført tilbake til samfunnet som gagns menneske, en aktverdig borger med et yrke eller fag som gjør vedkommende skikket til selvforsørgelse.» Guttene ble kalt elever snarere enn innsatte, for å skille dem fra voldsmennene som befolket fengslene. Alle voldsmennene, tilføyde Elwood, tilhørte personalet».

Og Elwood Curtis, som nevnes i dette sitatet, er romanens hovedperson. Han er en ikke altfor ressurssterk afroamerikaner som begår en liten feil som var nok til å bli plassert på forbedringsanstalten Nickel. Elwood har lest sin Martin Luther King jr., han er sjølbevisst og regner seg som like god som enhver hvit ung mann. Samfunnet ser imidlertid ikke helt sånn på saken. Og oppholdet hans på skolehjemmet blir alt annet enn hyggelig. Her er det nemlig som det står trykket i hvit skrift på rød bakgrunn på bokas bakside «urettferdighet og sadisme satt i system». Det er dette systemet boka for det meste handler om. Ikke minst om prylingen av Elwood. Whiteheads story er basert på en sann historie fra en forbedringsanstalt i Florida, riktig nok med et annet navn. Karakterene her er også oppdiktet. Det skal også legges til at denne oppdrageranstalten slett ikke bare var for svarte, det var hvite her også. Men som ellers i samfunnet ble de ikke helt likt behandlet.

Elwood blir ikke helt venneløs på Nickel. Turner og han blir et par som gjør sitt beste for å endre systemet, men uten de helt store resultater. Det gjenstår dermed bare en utvei – de rømmer. Under rømningsforsøket går det galt for Elwood. Og det er Turner som må fortelle hva som egentlig skjedde. Han kommer seg nemlig til New York og Harlem. Der hans brødre og søstre er.

Whitehead har sjøl afroamerikansk avstamning. Hans røffe beskrivelser av deres historie er ofte hjerteskjærende, men helt nødvendige for å forstå hans litterære prosjekt. Smak for eksempel på dette lange bidraget fra slutten av boka: «Pappaene deres lærte dem hvordan de skulle holde en slave i tømme, og de tok opp denne brutale arven etter dem. Ta fra ham familien, pisk ham til alt han husker, er pisken, legg ham i lenker så alt han vet om, er lenker. Et opphold i en svettekasse av jern så hjernen hans koker i solen, pleide å lære en neger å lystre, og det samme gjorde en mørkecelle, et rom svevende i mørke, utenfor tiden. Etter borgerkrigen, da en femdollarmulkt for en Jim Crow-forseelse – løsgjengeri, skifte arbeidsgiver uten tillatelse, «ubehøvlet oppførsel», hva som helst – tvang svarte menn og kvinner inn i gjeldsarbeidets gap, husket de hvite sønnene familietradisjonen. Gravde groper, smidde gitter, forbød solens nærende ansikt. Floridas oppdragelsesanstalt for gutter hadde ikke vært i virksomhet i et halvt år engang for de bygde om kottene i tredje etasje til eneceller. En av altmuligmennene gikk fra internat til internat og skrudde inn bolter: sånn ja. Mørkecellene var fortsatt i bruk selv etter at to innelåste gutter døde i brannen i 21. Sønnene holdt seg strengt til det gamle regimet.»

Whitehead har autoritet nok som forfatter til å bruke både begrepene neger og nigger i teksten. Det gir den et preg av autensitet. Han kaller stort sett en spade for en spade, driver lite med språklige forskjønninger.

Jeg er nylig blitt kjent med Colson Whitebreads skjønnlitteratur gjennom Knut Johansens flotte oversettelser til norsk. Og det er ingen overdrivelse å si at dette er litteratur jeg liker.