JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Italiensk vår

«Dette landet, ditt land, er ikke lenger et sted hvor det er mulig å bli med stolthet. (…) Med et lidende hjerte råder jeg derfor dere som har fullført studiene, å reise utenlands.»

Drukningsdød, helsefarlige og uhygieniske forhold. Det omtales som en humanitær tragedie: De siste ukene har blikket vært rettet mot Lampedusa, den bittelille italienske øya som i kjølvannet av den arabiske våren har huset over 20 000 flyktninger. Bortsett fra de politiske grunnene er hovedmotivet for flukten universell: Manglende muligheter i eget hjemland til å forsørge seg selv og familien sin – Nord-Afrika og Midtøsten regnes i dag som de områdene i verden med høyest ungdomsarbeidsløshet. Ironien er at unge egyptere, tunisiere og libyere reiser nå til et Italia som dets egen ungdom ønsker å forlate – av mer eller mindre samme grunner.

Når italiensk politikk nevnes i norske medier, dreier det seg som oftest om statsministerens dametrøbbel, brunkrem eller plumpe uttalelser. Det kan imidlertid være nyttig av og til å ta en titt på de sosiale forholdene i et av Europas største land.

Her er litt statistikk:

Cirka 60 prosent av italienere mellom 18 og 34 år bor i dag hjemme hos foreldrene – en økning med ti prosent fra 1983 – fordi de ikke har råd til eget sted å bo. Finanskrisen og den påfølgende jobb-usikkerheten (bare de siste to månedene har 80 000 jobber gått tapt i landet) har særlig rammet unge. Tall fra mars viser at ungdomsarbeidsløsheten er høyere enn tidligere antatt: Nesten 30 prosent av alle under 25 år, som ikke er under utdanning, mangler jobb. Det hele sammenfaller med voksende mat- og dagligvarepriser; bensinprisene har det siste året økt med nesten tolv prosent, strømkostnadene med drøye 17.

Det hjelper antakelig ikke at myndighetene samtidig reduserer, gjennom de såkalte «Gelmini-reformene», mulighetene for å studere gjennom kutt i stipender. Og på den andre siden av universitetsporten viser undersøkelser at stadig flere nyutdannede italienere oppgir at de kun ser mulighet for å få brukt utdannelsen sin i utlandet. Fra uventet hold oppfordres de også til å dra. En bekymret universitetsdirektør i Roma skrev denne høsten et åpent brev til Italias studenter, publisert i en av landets største aviser: «Dette landet, ditt land, er ikke lenger et sted hvor det er mulig å bli med stolthet. (…) Med et lidende hjerte råder jeg derfor dere som har fullført studiene, å reise utenlands.»

Skjebnen skiller seg selvsagt fra brødrenes og søstrenes på andre siden av Middelhavet på en helt grunnleggende måte: Den italienske ungdommens flukt fra hjemlandet vil ikke innbefatte plasttelt, vannmangel eller drukningsdød. Samtidig er situasjonen for Italias unge sammenliknbar med den som førte til opprørene i Nord-Afrika; ungdomsarbeidsløshet, dyrere dagligvarer og sosial polarisering – under en kriminell statsleder som prioriterer å tviholde på makt framfor å forbedre forholdene.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 8/2011)

Annonse
Annonse