JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den franske og snart 80 år gamle forfatteren Annie Ernaux regnes som en mester i den sjølbiografiske romanen og er i den seinere tid ofte blitt sammenlignet med italienske Elena Ferrante. Ernaux debuterte allerede skjønnlitterært i 1974, og 26 år seinere utga hun den korte romanen som på norsk har fått tittelen «Hendelsen», en skikkelig brannfakkel i debatten om sjølbestemt abort.

I 1963 var nemlig abort forbudt i Frankrike. Kvinner ble imidlertid der som her gravide likevel, også fortelleren i denne romanen. Hun er da 23 år gammel og student. Barnefaren er likegyldig til det hele, mens til hennes mor og resten av familien er det best å holde kjeft. Men en ting er hun sikker på: Hun vil ikke ha barnet, hun vil ta abort. Først forsøker hun å ordne saken sjøl, men det viser seg vanskelig. Hun søker derfor hjelp hos en lege – eller en «klok kone» som det heter. Det er denne historien Annie Ernaux forteller, en story fra virkeligheten og så sterk at tårene spretter på leseren etter bare noe sider. Hendelsen skal komme til å prege resten av fortellerens liv. Vi kan si hva vi vil om den virkelighetsnære skjønnlitteraturen, men denne teksten tror jeg ville vært umulig dersom den ikke var sjølopplevd. En sterk og medrivende roman.

Eller hva skal vi si om dette tekstutdraget fra minuttene etter at hun har abortert på do: «O. og jeg er på rommet mitt. Jeg sitter på sengen med fosteret mellom beina. Vi aner ikke hva vi skal gjøre. Jeg sier til O. at vi må klippe navlestrengen. Hun finner en saks, vi vet ikke hvor man skal klippe, men hun gjør det. Vi betrakter den bitte lille kroppen, det store hodet, under de gjennomsiktige øyelokkene ser vi to blå flekker. Den minner om en indianerdukke. Vi ser på kjønnsorganet. Vi tror vi ser en begynnende penis. Jeg har altså vært i stand til å lage dette. O. setter seg på en krakk, hun gråter. Vi gråter stille. Det er en navnløs scene, livet og døden samtidig. En offerscene. Vi aner ikke hva vi skal gjøre med fosteret. O. henter en tom kavringpose på rommet sitt, og jeg legger det nedi. Jeg tar med posen ut på do. Det føles som det ligger en stein i den. Jeg holder posen opp ned over doskålen. Jeg trekker ned.»

Dette er sterkt stoff, det er hjerteskjærende, det er nesten ikke til å tro.

Litt seinere havner jeg-fortelleren på sykehuset, hun trenger profesjonell legebehandling. Da oppstår denne scenen: «Jeg var naken da jeg lå på operasjonsstuen, med beina hevet og spent fast i bøyler og et skarpt lys rettet mot meg. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg måtte opereres, det var jo ikke noe mer å fjerne fra magen min. Jeg tryglet den unge kirurgen om å si hva han skulle gjøre med meg. Han stilte seg opp foran de sprikende beina mine og brølte: «Jeg er da ikke rørlegger!» Det var det siste jeg hørte før bedøvelsen slo meg ut.»

En skjellsettende opplevelse. Og livet ble aldri det samme igjen etter dette.