Av Stein Aamdal

Nikolai Brandal kritiserer i LO-Aktuelt 9-2011, at det i «Utfordrerne», verkstedklubben Aker Verdals bokprosjekt om klubbens første 40 år, brukes uforholdsmessig mye plass på kamper og konflikter.

Som det bl. a.står i forordet til «Utfordrerne»:

«Dette bokprosjektet er om den 40-årige historia til en verkstedklubb fra opprettinga i 1969 på et verksted, som blei en hjørnesteinsbedrift i et lokalsamfunn, da oljealderen kom til Norge, fram til finanskrisa høsten 2009.

Klubben har lenge ment at skal vi få fram og ta vare på våre erfaringer må vi gjøre det sjøl.

I 1995 gjennomførte verkstedklubben et samarbeid med kunstlinja ved Verdal videregående skole, resultatet ble 49 grafiske blad med motiv fra arbeidsplassen vår.

Målsetting med boka har vært at dette skulle bli en arbeidsplassreportasje, gi innsyn i det virkelig livet på en arbeidsplass og hvilken rolle verkstedklubben hadde og har.

Vi ser på arbeidsplassen som vår, det er vi som skaper verdiene og vi som er mest avhengig av at det går bra. Å spille en aktiv rolle når bedriftens strategi utformes er et ektefødt barn av fagforeningskulturen i Aker.»

Min påstand er at det fins ingen rett historie. Heller ikke Nikolai Brandal har oppdaget eller oppfunnet en oppskrift som forteller hva som er rett forhold mellom kamp og samarbeid i fagbevegelsen. All historie skrives fra et ståsted, som du kan dele eller mislike. Alle historier forteller noe av det som har foregått, er en del av bildet.

Noen sier at det er seierherrene og makta som skriver historia. Ett er i alle fall sikkert, mesteparten av historia er ikke skrevet. De aller fleste at LO’s 40 000 klubber har ikke råd til å skrive sin egen historie, deres stemme blir ikke hørt.

Med all den dokumentasjon, som vi har samlet i protokoller, årsberetninger, og videointervjuer, kunne vi sikkert laga ei historiebok på 6-700 sider, men vi hadde ikke råd til mer enn 271 sider og det kosta rundt en million kroner.

Jeg leser intervjuet i LO-Aktuelt som at Nikolai Brandal anklager visse historiekollegaer for å se og skrive ut fra forutinntatte holdninger og skjema. Som mangeårig klubbleder ble også jeg videointervjuet av Idar Helle og Nikolai Brandal. Det var først i ettertid jeg forsto hvorfor Nikolai Brandal stadig avspora min framstilling med spørsmål om å utdype ytterst perifere problemstillinger knytta til norsk ML-bevegelse. Han benytta jobben som intervjuer til å samle stoff til sin egen bok «Den store ML-boka, Norske maoister sett nedenfra», i stedet for å la oss fortelle vår historie.

Heldigvis har hans uprofesjonelle opptreden ikke fått prege bokprosjektet vårt, som vi er fornøgde med.

Innlegget har stått på trykk i LO-Aktuelt nr. 11-2011.