JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Pandemien er ikke over – det er mantraet fra de aller fleste regjeringer verden over. Også den norske. Diskusjonene går, så vel i festlige lag som på sosiale medier. Og antagelig i mange av verdens bokforlag. Ønsket og behovet for å gi ut bøker som analyserer hva som har skjedd, hva som skjer og hva som kommer til å skje som følge av denne koronakrisa som har rammet en hel verden, ser også ut til å være relativt stor. Ûber Alles, som det heter i Berlin.

Her til lands kom nylig den under 100 siders sakprosaboka, eller kanskje vi skal si essayet, «Framtida er her nå» av den bulgarske intellektuelle Ivan Krastev. Og hva er det så han vil? Jo, som han sjøl skriver: «Denne tynne boken (i realiteten et essay) er ikke en spådom om hvordan verden vil se ut etter pandemien, og den er heller ikke et manifest om sier hvordan den verdenen bør se ut. Dens eneste ambisjon er å analysere koronakatastrofen som et nytt fenomen, fundamentalt annerledes enn de foregående tre krisene. Den er heller ikke en bok om verden, men om Europa».

Så mener jeg det er legitimt å spørre hvor mye analyse det fins i denne boka. Mitt svar er relativt lite.

For det første er Krastev hva jeg vil kalle en «forsiktig» tenker – han kommer ikke med de tabloide eller oppsiktsvekkende påstandene. Mange av observasjonene i denne pamfletten er selvfølgeligheter som gud og enhver mann (særlig sistnevnte) har fått med seg for lenge siden – for eksempel formuleringer av typen at «normaliteten er satt på pause». At vi ser sterke trekk av nasjonalistisk tankegods både fra den politiske høyre- og venstresiden, er heller ikke rakettforskning. Tvilen på globaliseringsprosessen som en mirakelmedisin er også noe de fleste av oss har hatt innabords i lang tid, lenge før pandemien slo ut i full blomst – kort sagt er jeg noe overrasket over hvor lite nytenkning vi blir servert her.

Etter mitt skjønn er endringen av den politiske tenkningen, også dette verden over, det aller mest spennende. Over natta ble plutselig hele verden til forveksling lik et totalitært samfunn. Myndighetene fikk mer å si enn på lang tid, i hvert fall i den såkalte frie, demokratiske verden i den økonomisk rike delen av kloden. Over natta ble vi alle leninister! Dette drøfter imidlertid ikke Krastev i nevneverdig grad, men han skriver blant annet dette der han lener seg på hva den britiske filosofen David Runciman skal ha sagt: «Under en nedstengning avslører demokratiene hva de har til felles med andre politiske regimer; også her handler politikk til syvende og sist om makt og orden».

At viruset, og den kollektive redselen for å miste kontrollen over liv og død – en kontroll vi aldri som mennesker kan oppnå – har blitt alfa og omega og styrende for våre live 24/7 – syns jeg kanskje er det mest bemerkelsesverdige og skremmende så langt i denne prosessen. Motstanden, motargumentene mot den «kollektive fornuft» har vært nærmest fraværende. At denne pamfletten ikke i større grad handler om det, overrasker meg en del. Skjønt, fasiten – om den fins – ligger foran oss i tid.

Og akkurat dette er min andre innvending mot denne boka. Behovet for å si noe vektig og akademisk om denne krisa på nåværende tidspunkt er stor (som en slags motvekt til alt det som florerer av moralisme på sosiale medier), men kan det tenkes at det er noe for tidlig? For pandemien er som nevnt antageligvis ikke over.

På side 47 i boka skriver Krastev følgende: «Epidemier sprer frykt i samfunnet. De kan hente ut det beste i menneskene, men de kan også hente ut det verste i styresmaktene. I litteraturen er epidemier en hyppig brukt metafor for tap av frihet og autoritarismens inntreden»

Dette er jo ingen analyse, men en påstand. Men etter mitt skjønn er den likevel noe av det beste jeg sitter igjen med etter endt lesning. For påstanden er i min virkelighet så sann at den svir i øynene og kan bidra til at de sarteste sjelene av oss kan bli liggende våkne om natta. I flere døgn i trekk.

Hovedtesen til forfatteren av denne boka er at solidariteten i Europa vil bli svekket av denne krisa. Mulig det, men solidariteten har ikke vært imponerende før krisa heller.

Personlig syns jeg forskjellen mellom rik og fattig, både økonomisk og målt etter andre parametere, er de mest interessante spørsmål i politikken sett i både et internasjonalt og et nasjonalt perspektiv. Det tema syns jeg Krastev også stort sett hopper bukk over.

Summa summarum syns jeg Krastev kunne ha ventet litt med sine tanker om det er akademisk og analytisk han ønsker å være. Hvis det var litt spekulativt fyrverkeri som kunne fått fart i en diskusjon han var ute etter, burde kan skutt med kanoner – ikke med kinaputter.