Av Hanne Bjurstrøm, arbeidsminister

Hvert år rammes 30 000 personer over 18 år av uførhet: Noe er medfødte lidelser, noe er ulykker, men mest er ulike typer slitasje og helseproblemer som gjør at man ikke kan fortsette i vanlig arbeid. En god inntektssikring for uføre er en bærebjelke i et velferdssamfunn. Den skal gi økonomisk grunntrygghet til alle som ikke kan forsørge seg selv ved lønnsarbeid.

I år er det 50 år siden Norge fikk sin første uføretrygd. Før det hadde vi en ordning hvor «blinde og vanføre» måtte til sosialkontoret og be om penger. Det var et stort fremskritt da vi i 1961 fikk en ordning med like rettigheter, og alle uføre kunne motta sin trygd uten å stå med lua i hånda. I et halvt århundre har Norge hatt en god ordning for uføre.

Hvorfor kommer regjeringen da med en helt ny ordning – hvis den gamle var så god? Det er en enkel grunn til det: Befolkningens helseproblemer har endret seg på et halvt århundre. Lidelser man før døde av, er i dag varige problemer. Mange sliter med psykiske problemer som før ikke ble godtatt som helselidelser. Kravene til friskhet og tempo i arbeidslivet gjør at noen ikke henger med for fullt. Til sammen betyr dette at mange flere er delvis uføre, delvis i stand til å arbeide litt eller i perioder.

Norge trenger en ny ordning som imøtekommer at flere kan og vil kombinere trygd og arbeid ut fra egen helsesituasjon. Samtidig trenger vi å satse mer på å forebygge sykdom. Det gamle systemet bygde på et firkantet menneskesyn, at enten er folk helt friske eller helt arbeidsudyktige. Om man forsøkte seg i arbeid, ble trygden fort kuttet og man risikerte en helt ny vurdering av uførheten. Dette har ført til at mange ikke har turt å prøve seg i arbeidslivet av frykt for å miste den tryggheten som uførepensjon gir.

Med den nye trygden vil uføre ha samme økonomiske grunntrygghet som før, men det blir mye enklere å forsøke seg i arbeid. I systemet vi forlater ble folk stimulert til å forbli uføre. Tjente noen mer enn 1 G (knapt 80 000 kroner) i året, risikerte de varig å miste deler av uføretrygden. I det nye systemet legges alt til rette for at folk på en enkel måte kan kombinere trygd og arbeid. De nye reglene sikrer at man alltid vil øke sin samlede inntekt ved å arbeide mer. I stedet for å risikere å miste den tryggheten som retten til uføretrygd er, skjer det en samordning av lønn og trygd. Tjener man mer i arbeid blir trygden ikke tatt bort som i dag, men den blir noe redusert.

En slik samordning må det være. Ellers ville det oppstå en mulighet for folk – som for eksempel er blitt friske – til å fortsette på full trygd i tillegg til full arbeidslønn. Den nye ordningen har derfor en sperre mot at noen som er reelt og fullt ut arbeidsdyktige også skal kunne få uføretrygd. Uføretrygden betales av fellesskapet. Den skal bare gå til dem som faktisk trenger stønad. I stedet for å bruke mye legeressurser på å kontrollere folks arbeidsevne, er regelverket slik at det nå skjer en automatisk reduksjon i trygden når man arbeider mer. Like viktig er det motsatte: Makter man ikke å arbeide så mye og reduserer arbeidsinnsatsen, så øker trygden igjen. På denne måten får vi et nytt system som gjør arbeidsdeltakelse til en lønnsom mulighet, samtidig som trygderettigheten beholdes som økonomisk sikkerhetsnett.

Også i den nye ordningen er det et beløp som en uføretrygdet kan tjene før lønn og pensjon blir samordnet. Noen har framstilt dette som at «før kunne man tjene 80?000, nå blir beløpet mye mindre». Dette blir feil måte å tenke på. Det nye beløpet har en helt annen hensikt enn det gamle maksimumstaket for inntekt. Mange helt uføre har små inntekter fra verv, honorarer og liknende. For ikke å måtte bruke mye byråkrati i Nav til å holde orden på slike småbeløp, er det satt en romslig grense før arbeidsinntekt og trygd sees under ett. Uføre vil alltid komme bedre ut ved å ha høyere inntekt enn dette beløpet. Begrepet fribeløp forsvinner når det gamle systemet fases ut.

Den nye uføretrygden skal gjelde fra 2015. De økonomiske ytelsene vil bli beregnet på en langt enklere måte: Alle skal få en uføretrygd basert på tidligere arbeidsinntekt og der skattereglene også er de samme. For fødte uføre, og dem som aldri har hatt arbeid, blir ytelsene ført videre på samme nivå som nå. Alle som i dag mottar uførepensjon, overføres til den nye uføretrygden. Dette blir gjort på en slik måte at man får utbetalt det samme som før. I praksis vil de ikke merke noe annet til reformen enn at mulighetene til å prøve seg i arbeid er blitt enklere og mye bedre.

Forslaget til ny uføretrygd er bare ett av flere tiltak for å bidra til at de som har helse til det, skal kunne delta i arbeidslivet så langt som helsesituasjonen tillater. Avtalen om et inkluderende arbeidsliv, som i år fyller 10 år, er et annet eksempel. Gjennom IA-avtalen ønsker regjeringen og partene i arbeidslivet å bidra til et lavere sykefravær og større muligheter til å fortsette i arbeidslivet for personer som trenger en eller annen form for tilrettelegging av arbeidsplassen.

Vi vet at langvarig sykefravær øker risikoen for at den sykmeldte aldri vender tilbake til arbeidsplassen. Å beholde kontakt med jobben også i perioder da sykdom rammer er derfor viktig, og regjeringen har derfor fulgt opp de tiltak det var enighet om i IA-avtalen og lagt fram forslag til regelverksendringer, som blant annet har som siktemål å bidra til økt bruk av graderte sykmeldinger. Samtidig skal oppfølgingen på arbeidsplassen styrkes gjennom tidligere og tettere oppfølging av arbeidstakere som blir sykmeldt. Nye sanksjonsregler skal sikre at både arbeidstager, arbeidsgiver og sykmelder følger opp de planer og dia-logmøter som skal bidra til at den sykmeldte kan komme raskest mulig tilbake i jobb.

Utgangspunktet for IA-arbeidet er at de ansatte er virksomhetens viktigste ressurs. Å satse på et inkluderende arbeidsliv kan på kort sikt koste både penger og tid, men på lengre sikt vil innsatsen lønne seg for både den enkelte, for bedriftene og for samfunnet.

Også pensjonsreformen som trådte i kraft ved årsskiftet er en viktig brikke når det gjelder å legge til rette for økt arbeidsdeltagelse. På samme måte som uførereformen og IA-arbeidet legger til rette for at man ikke enten må være 100 prosent frisk eller 100 prosent syk, legger pensjonsreformen opp til at man ikke må være enten i full jobb eller 100 prosent pensjonist. Med en fleksibel avgangsalder på 62-75 år og full mulighet til å kombinere alderspensjon fra folketrygden med arbeidsinntekt, legger det nye pensjonssystemet opp til at eldre arbeidstagere kan trappe gradvis ned mot pensjonsalderen. Mange vil kanskje i en periode jobbe 80, 60 eller 40 prosent, og spe på med pensjon. Eller de vil ta i et tak på sin gamle arbeidsplass i ferien eller andre tider på året da det er behov for ekstra arbeidsinnsats.

Med den nye uføretrygden, det nye pensjonssystemet og en forsterket innsats for inkluderende arbeidsliv er jeg sikker på at vi har tatt viktige steg for å sikre gode velferdsordninger og et mer fleksibelt og inkluderende arbeidsliv i årene som kommer.

Artikkelen har stått på trykk i LO-Aktuelt nr. 11/2011