Vietnams fagbevegelse trenger LO
Solidaritet og samarbeid i fagbevegelsen på tvers av landegrensene er mer nødvendig enn noen gang, konstaterer Lill F. Sæther.
I sommer arrangerte Hanoi Federation of Labour (Hanoi FOL) og LO i Oslo to vellykkede todagers seminarer for til sammen 55 tillitsvalgte fra privat og offentlig sektor og lokale fagforeninger i Hanoi. Dette samarbeidsprosjektet har blitt gjennomført årlig siden 2006 og innebærer kompetanseoverføring mellom fagbevegelsen i de to byene. Over 300 tillitsvalgte har fått opplæring hittil. Seminarene har nå funnet en god form og bidrar til forståelse og solidaritet organisasjonene imellom og til å styrke fagbevegelsen i Vietnam. Prosjektet er finansiert av LO.
Alle de 55 deltagerne på årets seminar var ledere eller nestledere på arbeidsplasser eller lokalt i regionen. Vanlige medlemmer eller tillitsvalgte på lavere nivå har liten eller ingen mulighet til å få fri i arbeidstiden for å delta på fagforeningsaktivitet. De har også mye mindre fritid enn oss, få har lørdagsfri og det jobbes kontinuerlige skift mange steder.
Vietnam har ikke nasjonale, kollektive tariffavtaler, og følgelig heller ingen sentrale, kollektive forhandlinger. Det mangler en sentral arbeidsgiverorganisasjon, så alle lønnsforhandlinger foregår derfor lokalt og med få reelle sanksjonsmuligheter. Det lovlige grunnlaget for streik eller annen industriell aksjon er til stede, men begrenses av blant annet kompliserte prosedyrer som er tidkrevende hvis de skal følges. Det er imidlertid en del såkalte ville streiker.
Heller ikke i Vietnam er det selvsagt å være fagorganisert, så det er mange grunner til at fagbevegelsen i dag må arbeide aktivt med å profilere seg og verve medlemmer som betaler kontingent. De har imidlertid fortsatt inntekter fra en del produksjonsbedrifter de eier og det er også meningen at arbeidsgiverne skal betale en avgift til fagbevegelsen.
Fagbevegelsens tyngdepunkt i Vietnam befinner seg i den nordlige delen av landet inkludert Hanoi, selv om hovedtyngden av industrien faktisk befinner seg i syd. Det er derfor av avgjørende betydning for styrking av faglige rettigheter og arbeidslivslovgivningen i Vietnam at Hanoi FOL jobber godt og driver aktiv medlemsverving og øker sin styrke. Svekkes fagbevegelsen her, vil den samlede fagbevegelsen i Vietnam svekkes. Dette vil underminere det arbeidet som tross alt gjøres for å bedre arbeidsfolks lønns- og arbeidsforhold.
Det finnes fagforeninger og det foregår kollektive lønnsforhandlinger på mange industriarbeidsplasser, også i mange store multinasjonale selskaper som er etablert i Hanoi, for eksempel Panasonic, Toyota og Coca Cola. Det er også helse-, miljø- og sikkerhetslovgivning og tillitsvalgte tilsvarende våre verneombud på mange arbeidsplasser. Selv om mengde og standard er langt fra vårt nivå, er det mye bedre enn i de fleste land Vietnam kan sammenligne seg med.
Vietnam har gått en lang vei fra et krigsherjet, nedkjørt land ved frigjøringen i 1975, til dagens energiske, innovative og fremadstormende samfunn, som på mange måter oppleves som moderne, i alle fall i storbyene, på tross av at det er et utviklingsland.
Press på lønns- og arbeidsforhold og fagbevegelsen opplever de mer og mer av i Vietnam, som i de fleste andre land. Vietnam ble medlem av WTO i 2007. WTO og IMF har presset på for strukturendringer og -tilpasninger, blant annet kutt i offentlige utgifter og svekking av fagbevegelsen. Helsevesenet var tidligere gratis, mens det nå er ulike former for betaling og mange private tilbydere.
Sykehusene er i ferd med å bli klassedelte. Tidligere var det også fem år obligatorisk, gratis skolegang for alle barn. Dette medførte at Vietnam hadde veldig lav analfabetisme og en høyt utdannet befolkning sammenlignet med de fleste nabolandene. Det er nå innført skolepenger ved at foreldrene må betale for uniformer og utstyr. Det betyr at mange, spesielt jenter, ikke lenger får like lang skolegang som før. Det er også her private tilbud til de som har penger, og kjønns- og klasseforskjellene øker.
De økonomiske nedgangstidene de siste årene har også rammet Vietnam på flere måter. Det er viktigere enn noen gang med allianser og motkrefter, og den viktigste kraften er en sterk og våken solidarisk fagbevegelse. Det er derfor av avgjørende betydning at Hanoi FOL fortsetter å motta støtte fra LO, via LO i Oslo, i form av kompetanseoverføring i årene som kommer. I dagens situasjon er det nødvendig med mer internasjonalt samarbeid og solidaritet på tvers av landegrenser enn noen gang før.