Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Sammenlignet med den politiske tragedien som for tiden utspiller seg i Hellas, Italia og resten av Europa, framstår norsk politikk som direkte søvndyssende. Like fullt begynner det å skje ting under dynen. Lukten av sagmugg siver inn gjennom soveromsvinduet. Og mange lurer på hvilket ben Kristelig Folkeparti vil stå først opp med når de endelig våkner. Går de til høyre eller venstre, på vegen mot sentrum? For det politiske sentrum er ikke dødt, fastslår partileder Knut Arild Hareide.

Hvis han spør den nyvalgte lederen av Senterungdommen, Sandra Nygård, om råd vil han nok få høre at dagens utgave av den rødgrønne regjeringen har gått for langt til venstre. Hun ser gjerne at både KrF og Venstre blir del av en ny regjering etter valget 2013, og vil ikke savne SV.

Skal vi tro en rekke meningsmålinger er det heller ikke så mange andre som savner SV for tida. På dagens meningsmåling har partiet bitt seg fast godt under sperregrensa med en oppslutning på bare 3,5 prosent. Hadde Norfaktas undersøkelse for Nationen og Klassekampen vært valg ville SV vært like stort som Rødt på Stortinget – med hvert sitt ene mandat.

Det er lenge til stortingsvalget i 2013. Men hvis ikke SV klarer å krabbe godt over sperregrensa for igjen å bli et parti på størrelse med de andre små, må partistrategene i Arbeiderpartiet for alvor tenke alternativt. Kristelig Folkeparti er et slikt alternativ.

Jeg er blant dem som får frysninger av tanken. Historisk representerer KrF mye av det jeg vil bekjempe, som diskriminering, intoleranse og spesielt religionens rolle i politikk og samfunn. I de mektige kristenkonservative miljøene er et reaksjonært syn på homofile, kvinnen og blant annet Midt-Østen høyst levende. Og de siste årene har mange kristenkonservative valgt Fremskrittspartiet fordi de har opplevd at KrF har sviktet sitt verdigrunnlag.

Samtidig fortjener KrF, som Senterpartiet, å bli vurdert ut fra dagens situasjon, og ikke en lite tiltalende historie. Da partileder Hareide innledet til landsstyremøtet i helga lanserte han følgende 10 krav for deltakelse i en eventuell ny regjering:

– En økonomisk politikk preget av bærekraftig forvaltning og prioritering av de oppgavene som betyr mest for vanlige folks velferd, helse og livskvalitet

– En oppvekst- og familiepolitikk der barns beste er i sentrum, og en skolepolitikk med vekt på danning, kunnskap og formidling av kristne og humanistiske verdier

– Fremst i kampen for menneskeverdet og mot sorteringssamfunnet

– En verdig eldrepolitikk

– En politikk som sikrer kirke- og trossamfunn rett til å være seg selv og som stimulerer, ikke styrer en mangfoldig frivillig sektor

– Styrket solidarisk innsats for de fattige hjemme og ute

– En mer realitetsorientert og framtidsrettet miljø- og klimapolitikk.

– En ansvarlig alkoholpolitikk og større vekt på behandling av mennesker med rusproblemer

– En human flyktningpolitikk, en konsekvent innvandringspolitikk og en aktiv integreringspolitikk

– Tilrettelegging og stimulans for økt verdiskaping i hele landet (Kilde: ANB-NTB)

Selv om det ligger mye djevelskap i detaljene, er det vanskelig å si at dette er krav som Arbeiderpartiet ikke kan vurdere å være positive til.

Men nå er det i utgangspunktet Kristelig Folkeparti som skal foreta et veivalg. Partilederen har gitt seg selv ett år på å tyde kartet og bli kjent med hvordan kompasset skal brukes. I mellomtiden har han i dag sammen med Siv Jensen, Erna Solberg og Trine Skei Grande invitert til pressekonferanse for å presentere en felles borgerlig sykehuspolitikk for Oslo. Skal de borgerlige partiene kunne vinne regjeringsmakten i 2013 må de framstå som et troverdig alternativ til dagens rødgrønne regjering. Det arbeidet har startet.

Men det er også en prosess de rødgrønne må gjennom før valget. I dag er det langt fra sikkert at Senterpartiet og SV overlever fire nye år i skyggen av Arbeiderpartiet. Det bekymrer ikke minst ungdommen, som skal føre den politiske arven videre.