Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

«Hva skal jeg kjempe med – hva er mitt våpen?» Spør Nordahl Grieg (1902-43) i diktet «Til Ungdommen». Diktet ble skrevet i 1936, i fortvilelse mot og i frustrasjon over fascismen som vokste fram i Europa på denne tida. Samme år skrev Arnulf Øverland (1889-1968), en annen betydelig norsk poet og antifascist, diktet «Du må ikke sove», om samme tema. Og konkluderte med at Europa brenner! Vi kjenner alle hva som ble resultatet.

I forrige uke arrangerte Arbeiderpartiet et seminar om hvordan vi skal møte og bekjempe intoleranse, ekstremisme og antidemokratiske krefter – et prisverdig initiativ fra landets største politiske parti. I åpenhetens navn lot partiet til og med pressen få være til stede. Prisverdig det også.

Jeg deler partisekretær Raymond Johansens syn om at arbeiderbevegelsen har en lang historisk tradisjon for å bekjempe ekstremisme, enten den kommer fra den politiske høyresiden eller venstresiden. Jeg har riktig nok en mistanke om at partisekretæren her mener at arbeiderbevegelsen = Arbeiderpartiet. Der er vi i så fall uenige. Om for eksempel Einar Gerhardsens kråkerøytale i 1948 der han politisk bannlyste Norges Kommunistiske Parti var et ærefullt oppdrag i arbeiderbevegelsens tjeneste, en kamp mot ekstremismen, kan diskuteres. Men denne diskusjonen er ikke poenget her.

Johansen mener at de høyreekstreme hater spesielt fire grupper: muslimer, jøder, homofile og sosialdemokrater. At tragedien 22. juli var et angrep på sosialdemokratiet er det liten tvil om, men sett i et litt lenger historisk perspektiv, som ikke alle sosialdemokrater er like flinke til, er nok de høyreekstreme kreftene like hatefulle mot marxister, kommunister og sosialister i ulike avskygninger. Poenget er bare at i 2012 er de sistnevnte grupperinger mer eller mindre borte. Den politiske venstresiden, som de høyreekstreme hater, er per dato stort sett sosialdemokrater.

Det ovennevnte møtes røde tråd var at våpenet mot de høyreekstreme er å ta til motmæle overalt hvor disse antidemokratiske, antipolitiske kreftene ytrer seg. Enten det er i det private eller offentlige rom. I kommentarfeltene på nettet, som ofte oppleves som en hjemme-alene-fest, må det delta voksne, edruelige og demokrativennlige stemmer. Politikerforakt må erstattes med deltakelse og et ekte engasjement for likeverd og demokrati.

Dessuten må vi som Harald Stanghelle, politisk redaktør i Aftenposten, påpeker: Kunne problematisere det problematiske – i all ærlighet. For sjøl om det er lett å skjønne AT vi må reise oss mot høyreekstremismen, er det ikke fullt så lett å vite HVORDAN vi best skal gjøre det. For som både Stanghelle og vi andre veit så har vi en skyggeoffentlighet, for eksempel på nettet, som ikke er underlagt noe redaktøransvar. Å komme dette hatspråket til livs er ingen enkel oppgave.

Og internettets mørke sider har frilansjournalist Øyvind Strømmen skrevet ei hel bok om. Han kjenner de islamofobe nettmiljøene, veit hvor hatet kommer fra og anbefaler at vi gjør noe med dette før det er for seint.

Advarer gjør også Mona Sahlin, den tidligere lederen for de svenske sosialdemokratene. Nå er hun styremedlem i EXPO, den svenske stiftelsen som kartlegger og informerer om høyreekstreme og rasistiske tendenser i samfunnet. EXPOs visjon er et demokratisk samfunn der mennesker ikke forfølges, trakasseres eller fratas sine rettigheter på grunn av hudfarge, etnisk opprinnelse, seksuell legning eller religion.

Hvilket våpen anbefaler EXPO og Mona Sahlin mot de intolerante kreftene? Jo, at vi må søke kunnskap og ta debatten. For den aller største trusselen i dag er likegyldigheten. Og den debatten vi skal ta må aldri foregå på de intolerantes vilkår. Vi må aldri la dem bli martyrene.

Vi veit nå antagelig med stor sikkerhet hvem som sto bak tragedien 22. juli, men vi veit mindre om det er mer enn en gal manns verk. I Politiets sikkerhetstjeneste (PST) «Åpen trusselvurdering 2011» kan vi lese følgende: «Høyreekstremister i Norge har de siste årene vært lite aktive. Tendensen til økt aktivitet i 2010 forventes imidlertid å fortsette i år. Flere aktører ønsker å revitalisere det høyreekstreme miljøet. Mangelen på sterke lederskikkelser begrenser imidlertid veksten av miljøet. Det er indikasjoner på kontakt mellom norske høyreekstremister og organiserte kriminelle miljøer.»

Bak ekstremismen ligger det et nesten grenseløst hat mot det meste, ofte åpent artikulert i et språk vi ikke lærer på skolen. Skal vi ha noen sjanse til å møte de høyreekstreme med ord, klare å vise at de tar feil, må vi ikke bare avvise hatet – vi må også se det i sin riktige sammenheng. Vi må forstå hvor hatet kommer fra, være radikale, gå til røttene.

Det er her som i et hvert intellektuelt ordskifte: Vi må ha minst to tanker i hodet samtidig.

Nordahl Grieg var en kompromissløs antifascist. Han deltok i debatten, han døde på post, men heller ikke han hadde fasitsvaret på hvordan intoleranse, fremmedfrykt og rasisme best kunne bekjempes. Nærmest kom han kanskje i siste vers av nettopp «Til Ungdommen»:

Vi vil ta vare på

Skjønnheten, varmen

Som om vi bar et barn

Varsom på armen!