Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Noe av det siste president William Howard Taft gjorde etter et solid valgnederlag i 1912 var å nedsette et utvalg som skulle se på de voksende sosiale ulikhetene i USA. I tre år reiste representanter for utvalget rundt i hele landet og lyttet til alt fra de rikeste industrieierne til faglige aktivister, arbeidløse og arbeidere, akademikere og eksperter for å få et grundig og mangfoldig bilde av den sosiale tilstanden i landet. I rapporten som ble presentert i 1916 konkluderte man med at arbeiderne ikke hadde fått sin rettferdige del av den økte verdiskapningen som hadde gjort et lite flertall styrtrike.

Men rapporten nøyde seg ikke med det. Den foreslo konkret to grep for å gjøre noe med de sosiale klasseskillene. Det ene var å innføre en arveskatt. Det andre grepet var å legge forholdene bedre til rette for å bygge en sterk fagbevegelse. Selv om utvalget var splittet i sine holdninger ble begge forslagene vedtatt og gjennomført.

Hundre år senere betegnes arveskatten som en ”skatt på døden” og amerikansk fagbevegelse har i en årrekke blitt motarbeidet og fått det dramatisk vanskeligere. Da er det kanskje ikke så oppsiktsvekkende at de sosiale ulikhetene som den gang fikk USAs 27. president til å handle, er på full fart tilbake til samme nivå. Den gangen eide de to prosent av de rikeste i USA 60 prosent av landets formue. Mens 60 prosent på den nedre økonomiske delen disponerte fem prosent av verdiene. Og det er nesten som i dag.

Det er naturligvis mange årsaker til at dagens forskjeller ikke skaper tilsvarende reaksjoner som for hundre år siden. I en historisk spalte på nettstedet Slate, påpeker Beverly Gage at det var frykt for sosial uro som fikk president Taft til å handle. Den samme frykten har vi ikke i dag. Det kan naturligvis skyldes at for hundre år siden var de fattige ikke bare uten arbeid eller jobbet for minimale lønninger, de hadde heller ikke penger til mat, bolig eller klær. Mennesker sultet i hjel. De var desperate. Og ordet revolusjon var høyst levende.

Det virkelig tankevekkende er like fullt en annen forskjell på den gang og nå. Til tross for sine delte holdninger til løsninger på klasseutfordringene var utvalget samlet bak hovedkonklusjonen. De sosiale forskjellene var et grunnleggende problem for det amerikanske demokratiet. Og klassegapet truet selve hjerte i det amerikanske idealet. Troen på at hardt arbeid skal gi rettferdig belønning. I dag er det knapt noen som snakker om dette.

Men dette historiske tilbakeblikket kan også overføres til dagens Europa hvor all debatt dreier seg om budsjetter og finanser. Og hvor den brutale regningen betales av vanlige mennesker som verken har ansvaret eller skylden for den økonomiske krisen. Fagbevegelsen framstår som svekket og maktesløs. Desperate mennesker mister jobb og bolig. Pensjoner og minstelønninger kuttes.

Og selv om det marsjeres i gatene og noen mumler om frykt for sosial uro, så har det også i Europa skjedd en endring i verdigrunnlag og holdninger. Vi aksepterer sosiale forskjeller som tidligere ville utløst revolusjonære løsninger. Hvor lenge kan det vare?