Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Ingen ønsket konflikten i offentlig sektor. Når roen igjen har senket seg bør kloke hoder komme sammen for å finne ut hvorfor det likevel ble streik i stat og kommune. Og i KS bør man gå noen interne runder om hvilken rolle de ønsker å spille. Skal de være en aktiv selvstendig aktør eller bare rusle etter i skyggen til staten?

Når dette skrives er det tegn som tyder på at det kan gå mot en løsning i staten; men det tar tid. Faller staten på plass vil ting før eller siden røre på seg også i kommunal sektor. Mandag kan bli en vanlig arbeidsuke også for fagorganiserte som har vært i konflikt.

Og de ser fram til å komme på jobb igjen. Er det noe streiker virkelig får fram er det hvor viktig arbeidsplassene våre er, både for oss selv og spesielt for andre. Hvor ofte tenker vi over at uten de lavest betalte på jobb, som renholdere og vektere, så stopper alt opp? Eller hvor sammenvevd et moderne samfunn er? Vi er alle avhengige av hverandre.

Det er få i Norge som våger å hevde at streik bør forbys. Selv på den blåeste høyresida er det en aksept for at arbeidsfolk skal få lov til å legge ned arbeidet. Men, kanskje ikke så ofte? Og kanskje det bør være litt vanskeligere for offentlig ansatte, enn for andre? Og så kommer påstandene om at norske fagorganiserte streiker og streiker hvert eneste år.

Begrensninger i streikeretten hører ikke hjemme i et demokrati. Og ingen ting begrenser antallet konflikter bedre enn samarbeid og involvering. I Norge vet både arbeidstakere og arbeidsgivere at de befinner seg i samme båt, og at myndighetene er en samarbeidspartner og ikke en motstander. Slik er alle ansvarliggjort.

Og nettopp derfor kvier fagbevegelsen seg for å bruke streikevåpenet og arbeidsgiverne tyr sjelden til lockout.

Det er vanskelig å sammenligne antall arbeidskonflikter over landegrensene. Statistikk føres forskjellig og mange steder er de langt fra like flinke til å ha en grundig oversikt. Skal vi tro en undersøkelse fra “European industrial relations observatory on-line”, streiker norske arbeidstakere bare halvparten så ofte som EU-gjennomsnittet. Men gjennomsnitt er gjennomsnitt. Og Danmark, Frankrike, Belgia, Finland og Spania er med på å trekke opp antallet streikedager per hundre tusen ansatte i perioden 2005 til og med 2009.

Det er ikke noe mål å sammenligne seg med andre. Den økonomiske krisen bidro i fjor til en mengde streiker og demonstrasjoner i EU. I år blir det neppe noe bedre. Så høyst sannsynlig vil vi i perioden fra 2010 og framover komme enda bedre ut i en internasjonal sammenligning. Det betyr naturligvis ikke at vi her hjemme skal ta på oss streikevesten i utide. Og det gjør vi da heller ikke. For når streiket du sist?